ANNERLEDESSKOLEN

Om prosessen rundt barnehospice.
Flere har reagert på regjeringens bevilgning av årlige midler til et barnehospice i Kristiansand. Løvemammaene har vært tydelige på at det det burde bevilges midler til, er barnepalliasjonsteam på alle landets barneavdelinger.
 

De fleste som leser dette har kanskje ikke svært alvorlig syke barn, og det kan være vanskelig å forstå hvorfor dette med barnehospice problematiseres fra både oss og fagfolk. Eline Grelland Røkholt fra Løvemammaenes barnepalliasjonskomitè har derfor skrevet en strålende kronikk som følger nedenfor. Samme tema, men i en ramme som er mer kjent for de fleste.

ANNERLEDESSKOLEN.

Det var en gang en bygd som hadde så mange barn blant innbyggerne. Barna gikk på skolen, for å lære, og for å være sammen. Lærerne og assistentene som var ansatt på skolen, var dyktige i sitt arbeid. Men skolen var litt liten og slitt, og for mange var det lang reisevei. Da var det noen i bygda som bestemte seg for å arbeide for en bedre skole for barn. De fortalte alle som ville høre, om annerledes skoler som fantes andre steder, og om ikke det hadde vært så flott å få en slik skole i bygda. Politikere og foreldre hørte, og tenkte så flott med denne annerledes skolen, en slik vil vi ha.

Planleggerne tegnet en lekker og flott bygning, og fortalte spennende historier om all den fine aktiviteten som skulle være der. Særlig friminuttene skulle bli spesielt fantastiske, viste de stolt frem. Denne annerledesskolen blir så flott, for de barn som har lyst til å gå der. Jammen, spurte mange foreldre som så tegningene, blir det plass til våre barn der da? Vi hører at det blir fine friminutt, men kommer barna til å lære noe? Vil det jobbe lærere der? Skal dere samarbeide med den skolen som allerede er i bygda? Rektor og lærerne på skolen i bygda var også bekymret. Ikke spør så dumt, sa planleggerne. Ser dere ikke hvor fint det blir? Skjønner dere ikke hvor flott det er med fine friminutt for barn? Dere kan nok for lite om både barn og om skoler, sa planleggerne og gikk sin vei.

Flere foreldre sto igjen i bygda og så på hverandre. Mitt barn kommer ikke til å komme inn i den nye skolen sa noen, trappen opp er for bratt. Ikke mitt barn heller, sa noen andre, veien er for lang. Ikke mine barn heller, sa en annen, for de trenger mest å lære å lese og skrive. De har nok friminutt hjemme, vi trenger dyktige lærere som kan hjelpe barna våre å lære. Vi trenger ikke annerledes skolen, vi trenger en god skole for alle barna.

Sammen gikk de til bygdas ordfører, og alle som arbeidet med styre og stell. De skrev til avisen i bygda, og spurte om hvorfor ikke alle barn skulle få skole, i stedet for å bygge en helt annerledes skole til bare noen av barna. Ikke vær vanskelige, var svaret de fikk. Ser dere ikke hvor fint det blir? Dette er en helt ny og annerledes skole, det er ikke gjort før, dere må tåle at ikke alle har lyst. Det viktige er at det vil bli så fin valgfrihet i bygdas skolesystem. Det er dere vel glade for?

Politikere og planleggerne så rart på foreldrene, og synes de bråkte både unødvendig og fælt. Men, vi kan ikke velge sa foreldrene, barna våre går jo på den skolen bygda har. Vi skulle ønske at bygda kunne pusse opp den gamle skolen, med de flinke lærerne, der barna er kjent og pleier å gå. Ikke tull, sa planleggerne. Er dere så slemme at dere ikke vil at elevene på den nye annerledesskolen skal få det fint? Ærlig talt, så masete dere er.

Det er ja til annerledesskolen, sa noen politikere, og klappet på bygdas pengesekk. De ville ikke høre på alle lærerne, på assistentene, eller foreldrene. Så klart skal vi betale for den nye annerledesskolen. Vi har aldri hørt om så fine friminutt på skoler før. Det blir jo fantastisk! Vi blir den aller første i bygda til å kjøpe en så fin og dyr skole. Så betalte politikerne ut en stor regning til den nye annerledesskolen. De klappet seg på magen, og tenkte så flinke vi er, så glade vi kan være for barn som kan gå på den fine skolen vi skal lage.

Men, hva med oss, sa alle de andre barna. Hva med vår skole? Lærerne våre er flinke og snille, men de trenger nye lærebøker, og pultene våre er slitte og gamle. Skolegården er liten og trang, det er lite tid til foreldremøter, og vi trenger hjelp med leksene våre. Dessuten er det bare noen få barn i bygda som kan dra på den nye skolen. Jo, sa politikerne og klappet barna på hodet. Men nå må dere lære hva valgfrihet betyr.

Dette er en historie, men den er basert på virkeligheten. Barna som nå skal lære om valgfrihet, er våre barn. I virkelighetens virkelighet handler dette ikke om skole, men om barnepalliasjon. Om å bygge et fint hospice for noen få, basert på tanken om at det familiene til alvorlig syke barn trenger mest, er et ”pusterom”. Politikere har bestemt at det skal brukes mer penger på det annerledesprosjektet, enn på å styrke tilbudet til alle alvorlig syke barn på det sykehuset som behandler dem. Dette kalles ikke skjevfordeling, skivebom, maktspill, eller manglende faglig begrunnelse – det skal kalles valgfrihet. Kjære politikere. Vi har ikke valgt at barna våre blir alvorlig syke. Vi har ikke valgt at de trenger sammensatt kontinuerlig medisinsk behandling. Vi har ikke valgt at barn trives best hjemme sammen med søsken og foreldre, fordi de er barn. Vi har ikke valgt at å reise til et helt annet sted for en kort periode, ikke gjør noe som helst rundt et alvorlig sykt og døende barn lettere. Vi har ikke valgt at et bredt faglig miljø i helsevesenet støtter våre barn, og forstår hva vi trenger. Det er bare virkelighetens virkelighet.

Eline Grelland Røkholt
På vegne av Løvemammaenes Barnepalliasjonskomité

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Share on print
Rull til toppen