LØVEFAMILIENES KLAGERETTIGHETER OG RETTSIKKERHET

Løvemammaene har levert høringsinnspill ang. Statsforvalterens saksbehandling av henvendelser om pliktbrudd m.m. til Helse- og omsorgskomitéen på Stortinget. Les hele høringsinnspillet nedenfor.

Høringsinnspill gjeldende Prop. 57 L (2021-2022): Endringer i helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven mv. (administrative reaksjoner, tilsynsmyndighetenes saksbehandling av henvendelser om pliktbrudd m.m.)

Løvemammaene støtter regjeringens intensjon om å skape et helsefremmende samfunn som yter gode og likeverdige helsetjenester i hele landet, og ønsker å understreke, som også departementet viser til, viktigheten av at virkemidlene for å håndtere alvorlige hendelser og brudd på helse- og omsorgslovgivningen er hensiktsmessige. Løvemammaene mener at valg og håndtering av virkemidlene er en helt sentral del av arbeidet for å sikre likeverdige og gode tjenester, uavhengig av hvor en bor i landet. 

Departementet referer innledningsvis i høringen til Helsetilsynsloven § 1, hvor formålet med tilsyn er å bidra “til å styrke sikkerheten og kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten og befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten”. Løvemammaene erfarer store variasjoner i saksbehandlingstid hos Statsforvalteren. Dette resulterer i at familier og barn som har uforsvarlige tjenester, gjerne må vente i opp mot 3 år fra søknadstidspunktet til før kommunen endrer vedtak etter ferdig klagebehandling. Arianson-utvalget (pkt. 2.3) pekte i sin utredning (NOU-2015:11) på at saksbehandlingstiden i det hendelsesbaserte tilsynet i mange saker tar for lang til hos Statsforvalteren. Nå, over 6 år etter utredningen, erfarer Løvemammaene at problemstillingen er like aktuell. Løvemammaene ser derfor positivt på at det nå legges frem forslag om lovendring på det gitte området. 

Løvemammaene møter og bistår flere familier som er avhengig av både klagebehandling og varsel til Statsforvalteren om behov for å vurdere pliktbrudd for å sikre gode tjenester rundt sitt barn og familier. Løvemammaenes erfaringer understøttes av Riksrevisjonens rapport, dok 3:15 (2020-2021) “Undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser”. En av konklusjonene i rapporten er som følger: “Statsforvalterenes behandling av klagene har stor betydning for hvilke tjenester familiene får”. 

Løvemammaene vil derfor understreke behovet for lovfestede tidsfrister i Statsforvalterens behandling av saker, for slik å kunne styrke både sikkerheten og kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten.

Løvemammaene registrer at  proposisjonen i hovedsak viser til pliktbrudd og svikt hos enkeltpersoner. Vår erfaring er at det vel så ofte handler om systemsvikt hos den kommunale enhet, og mangel på forsvarlige tjenester. 

Løvemammaene har valgt å gi innspill til følgende kapitler i proposisjonen: 

• Kapittel 4
• Kapittel 5
• Kapittel 6

Videre følger Løvemammaenes innspill i kronologisk rekkefølge. 

Kap. 4:  Endring av tilsynsmyndighetens plikt til å vurdere henvendelser om mulig pliktbrudd

Løvemammaene støtter departementets forslag om å gi tilsynsmyndighetenes større handlingsrom til å prioritere anmodninger om tilsyn og hvordan formålet med tilsynet best vil oppnås. Løvemammaene mener imidlertid at det må sikres at en slik endring ikke går ut over rettssikkerheten, hvor terskelen for å åpne tilsyn styres ut fra pågang av varsler i det enkelte fylke, fremfor vurdering av hva som er formålstjenlig i den enkelte sak. 

Dersom en slik praksis blir tilfelle, så vil vi erfare store variasjoner og forskjeller i behandlingen av tilsynssaker, som igjen øker avstanden for å nå visjonen om likeverdige tjenester. 

Løvemammaene mener at det ikke bør være et mål i seg selv å få ned antall tilsynssaker. Det er i stedet helt nødvendig å øke ressursene for tilsyn. 

Løvemammaene vil understreke viktigheten av at Statsforvalteren sikrer en skriftlig vurdering av den enkelte sak, hvor det er innholdet i saken som er styrende for handlingsrommet og konklusjon av saken. En slik praksis vil være med å styrke rettssikkerheten og vurderingskriteriene i større grad. Løvemammaene er skeptisk til at saker kan sendes for lokal avklaring. Vår erfaring er at foreldre dessverre har forsøkt å få til gode løsninger gjennom mange møter med en kommune om uforsvarlige tjenester uten å ha blitt tatt på alvor, før de tar det så langt som å be Statsforvalteren om vurdering av eventuelle pliktbrudd. Det bør fortsatt være Statsforvalteren som uavhengig klageinstans som gjør vurderinger i slike saker.  

Det å bli sett hos tilsynsmyndigheten og få saken sin prøvd har en stor egenverdi for pårørende/foreldre/personen. Vi erfarer også hvordan betydningen av å avdekke pliktbrudd og sikre forsvarlige tjenester kan bety forskjellen på liv og død for noen av våre familier. Dette kan være  familier som har barn med livstruende tilstander, som har levd under kommunal svikt over tid. 

Løvemammaene mener også at endring i handlingsrommet til Statsforvalteren ikke kan stå alene som løsning om en skal sikre forsvarlig behandling av varsler, klager og tilsyn. Det gjentas at det er helt vesentlig at virkemidlene må komplementeres med å øke ressursene hos Statsforvalteren, slik at en hindrer at handlingsrommet i praksis blir styrende ut fra kapasitet. 

Kap. 5:  Presisering av plikt for helse- og omsorgstjenesten til å besvare henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende

Løvemammaene støtter departementets forslag om å presisere plikten for helse- og omsorgstjenesten til å besvare henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet for pasienter, brukere og pårørende. Løvemammaene mener det må stilles en egen lovpålagt frist for å besvare henvendelser. Det vises fra en høringsinstans at dette fremgår av Forvaltningsloven. Løvemammaene mener at fristen i forvaltningsloven hvor saker skal “behandles uten ugrunnet opphold”, er langt fra tilfredsstillende som lovpålagt frist. Løvemammaene erfarer at denne i dag bidrar til at lang saksbehandlingstid gir rom for store variasjoner og øker avstanden til likeverd. Det må derfor presiseres egen frist helse- og omsorgstjenesten har til å besvare henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet for pasienter, brukere og pårørende. 

Løvemammaene støtter også at en fremhevelse av “plikten til å besvare henvendelser”,  er viktig for å bidra til at flere saker håndteres på tjenestenivå, iallefall at henvendelsen rettes dit først. I de mer alvorlige tilfellene, eller tilfeller hvor henvendelser til tjenestenivå ikke fører frem, er det viktig at det ikke settes begrensninger for bruker, pasient eller pårørendes mulighet til å varsle Statsforvalteren. 

Kap. 6: Endringer i helsepersonelloven og administrative reaksjoner – advarsel og faglig pålegg

Løvemammaene støtter departementets forslag om at Statsforvalteren har myndighet til å gi faglig pålegg, men vi er uenig i forslaget om at advarsler ikke skal beholdes som reaksjonsform. Slik Løvemammaene erfarer i praksis, så vil virkemidlene både dekke ulike saker og kunne supplere hverandre. Løvemammaene støtter seg i stor grad til Helse Bergen HF og KS sin uttalelse her, og vi viser til at det er ulike saker hvor faglig pålegg vil være hensiktsmessig og hvor advarsel vil være hensiktsmessig. 

Departementet begrunner avvikling av advarsler som sanksjonsform, da målsetting er å oppnå færrest mulig uønskede hendelser og praksis hvor ikke pliktbrudd gjentas. Videre vises det til lang saksbehandlingstid og hvor bruk av advarsler ikke seg selv ikke bidrar til økt rettssikkerhet. Løvemammaene mener argumentene ikke tilsier at bruk av advarsel som sanksjon skal fjernes, og vi mener at begrunnelsen er ikke tilstrekkelig for å fjerne sanksjonsformen. Fungerer ikke sanksjonen etter formålet, må departementet se på praksisen rundt sanksjonen fremfor å fjerne den. 

Vi har to ulike virkemidler, hvor den ene hverken utelukker eller favner den andre. Virkemidlene kan både brukes sammen og separat. Ved å kombinere advarsel med andre virkemidler, tydeliggjør en også alvorligheten i avviket. Slik understrekes alvorligheten på en effektiv måte og gir et tydelig signal om at personalet/tjenesten må endre praksis på det gitte området. 

Avslutningsvis mener også Løvemammaene at Statsforvalteren bør gis mulighet til å bruke tvangsmulkt (løpende eller engangs) til kommuner/virksomheter hvor en avdekker alvorlige tilfeller knyttet til grovt uforsvarlige tjenester, manglende oppfylling av pålegg med mer. Sanksjoner vil være effektive virkemidler i alvorlige tilfeller hvor pliktbrudd og svikt ikke blir fulgt opp, samt i tilfeller hvor kommunen utviser grovt uforsvarlige tjenester. Det er Løvemammaenes erfaring i flere saker at kommuner/tjenesteyter bruker mange måneder på å følge opp pålegg fra Statsforvalteren. Men før sakene i det hele tatt kommer så langt at familiene får mulighet til å klage til Statsforvalteren, bruker kommunene selv opp mot 1 år i saksbehandlingstid på en søknad. Det innebærer stor belastning på familiene som lever med mangelfulle/uforsvarlige tjenester.

Konklusjon:

• Løvemammaene mener at det må utarbeides lovfestet tidsfrist for behandling av saker hos Statsforvalteren.  
• Handlingsrommet til Statsforvalteren må komplementeres med økte ressurser, for å sikre at vurderinger gjøres ut fra hva som er formålstjenlig og ikke ut fra mangel på kapasitet.
• Egen lovfestet tidsfrist, for helse- og omsorgstjenesten, til å besvare henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet for pasienter, brukere og pårørende.
• Det må ikke settes begrensninger for bruker, pasient eller pårørendes mulighet til å varsle Statsforvalteren.
• Sanksjonsform i form av “advarsel” beholdes.
• Løvemammaene mener at Statsforvalteren bør gis mulighet til å bruke tvangsmulkt(løpende eller engangs) til kommuner/virksomheter hvor en avdekker alvorlige tilfeller knyttet til grovt uforsvarlige tjenester, manglende oppfylling av pålegg m.m.

Med hilsen 
Løvemammaene