SAKEN OM EDVAN HAR NÅDD STORTINGET

Gir det lovverket vi har, i tilstrekkelig grad den hjelpen barn med store helsebehov trenger i kommunene?

Tillater det lovverket vi har i dag at kommune, NAV og Fylkesmannen kan se bort fra og overprøve spesialistlegers uttalelser om nødvendige behov rundt alvorlig syke eller funksjonshemmede barn?

Kan kommuners selvråderett på organisering av tjeneste bli brukt som gjeldende, nå organiseringsformen som gjelder strider mot medisinsk forsvarlighet? 

Tusen takk til Freddy André Øvstegård som løfter saken til Stortinget og setter fokus på dette i sitt skriftlige spørsmål til helseministeren.

«Tjenesten Moss kommune tilbyr gjennom hjemmetjenesten utsetter ifølge spesialisthelsetjenesten barnet for unødvendig og uakseptabel fare…» 

Forsvarlighetsbegrepet skal romme mer enn juridiske termer, her er medisinsk forsvarlighet det viktigste! At fylkeslegen uttaler i Ninas sak i VG at man ikke har krav på optimale tjenester blir helt søkt i denne saken, men det viser jo tydelig hvordan Fylkesmannen er opptatt av juridiske termer og ikke ser selve saken og alvorligheten i den. 

Det bør lovendringer til i helselovgivningen. At vi har barnekonvensjonen i Norge hjelper tydeligvis ikke. Barnekonvensjonen skal følges i Norge, men har helt til gode å se den bli brukt i vurderinger hos fylkesmannen, NAV og langt i fra hos kommunen. 

Barn er ikke små voksne sett ut i fra helsebegrepet. Barn har helt egne behov som er annerledes enn voksnes behov, og kanskje enda viktigere er dette perspektivet når det gjelder syke og eller funksjonshemmede barn. Disse barna er ekstra sårbare. 

Det at det ikke finnes helselovverk som spesielt sier noe om hva som må til, spesifikt, når barn trenger tilpassede helsetjenester, er en alvorlig mangel. Det er kun et generelt lovverk. 
Det er på tide med slike lovendringer for å sikre spesielt de barna med komplisert helseproblematikk rett hjelp, men også tilpasset helsehjelp i kommunene. Når helsehjelp til barn skal organiseres bør ikke kommunen ha fullstendig selvråderett på å velge organiseringsform slik det er i dag. Det bør komme fram tydelig en plikt i lovverket som kommunene, men også NAV blir nødt til å forholde seg til. Det bør ikke være adgang til å overprøve fra spesialisthelsetjenesten. Dette må til for å sikre det spesielle enkelt barnet trygg hjelp. 

Også i saker som gjelder pleiepenger, der spesialistlegene kommer med tydelige uttalelser på at det er helt nødvendig at barnas foreldre innvilges pleiepenger så overprøves dette ofte av NAV. Selv når spesialist legene som har god kjennskap til det barnet det gjelder, tydelig skriver at foreldrene uansett må være i nærheten om barnet kan tilbringe noen timer med massiv oppdekking på skole eller barnehage, da de i noen tilfeller er de eneste som kan alt med barnet, så overprøver NAV spesialistlegenes uttalelser. Det kan i noen tilfeller gå helt galt da kompetansen mangler i kommunene, og kommunene i tillegg ikke lytter til kompetansen som finnes hos spesialistene. 

Man kan ikke forvente at kommuner og NAV sitter med kompetanse inn mot disse barna med kompliserte helse problematikk . Nettopp derfor er det helt nødvendig at kommunene og også NAV lytter til spesialisthelsetjenesten.

I tillegg oppleves det alt for slik at Fylkesmannen er mest opptatt av hva kommunen selv framlegger i slike klagesaker. Fylkesmannen skal være et kontrollorgan. I Ninas sak har de ikke beskyttet barnet på tross av at måten tjenesten er organisert på utsetter barnet for fare. Forsvarlige tjenester må komme foran prinsippet om at kommunen har selvråderett på organiseringen av tjenesten – ellers er det noe riv ruskende galt med lovverket!

Rull til toppen