SKOLESTART MED KLUMP I MAGEN

Nå har vi passert skolestart og det var mange forventningsfulle barn med sommerfugler i magen som gledet seg til å se vennene sine igjen etter en lang sommerferie. Dessverre er det mange barn i Norge som ikke har sommerfugler i magen når de skal på skolen, men en vond klump med redsel og bekymringer. Det kan handle om dårlige erfaringer, manglende trygghet, eller følelsen av å ikke bli sett eller forstått. Det kan handle om faglige, sosiale eller fysiske utfordringer som ikke blir anerkjent. Det kan handle om at det ikke er godt nok tilrettelagt eller kanskje ikke tilrettelagt i det hele tatt. Listen er lang. Løvemammaene kjenner til mange av disse barna.

Silje på 7 år begynte i 2. klasse. Hun har gruet seg veldig til skolestart. I 1. klasse sa hun stadig til mammaen og pappaen sin at hun ikke ville på skolen, at hun ofte var lei seg og at hun ikke hadde det bra der. Skolen avfeide foreldrenes bekymringer, og mente hun trivdes godt; «for hun smiler jo mye og er aktiv i friminuttene».

Det skolen ikke har skjønt er at Silje sliter med usynlig sykdom. Ved første øyekast ville du aldri trodd at Silje er syk, men hadde du kikket i journalen hennes, på over 600 sider, hadde du nok forstått. Du hadde forstått at Silje trenger hjelp og tilrettelegging for å komme seg gjennom skoledagen på en god måte. Du hadde forstått at det er lurt å høre på anbefalingene fra legene til Silje, men skolen anerkjenner ikke Siljes kompliserte sykdomshistorie. Det er som om de mistenker henne for å late som hun er syk. De mener at de klarer å håndtere hennes utfordringer selv, uten noen tiltak eller ressurser. I mars, på slutten av Siljes første skoleår, kom det endelig fram ei genuint glad jente igjen. Det var da skolene stengte på grunn av coronaviruset. Nå er klumpen i magen tilbake, hver dag, hele uka.

Samtidig har Ola, i en annen kommune i Norge, nettopp begynt i 5. klasse. Ola sitter i rullestol og må ha hjelp til å komme seg rundt. Ola synes det er dumt at han må ta en lang omvei for å komme til klasserommet sitt, fordi skolen hans ikke er tilrettelagt for rullestoler. Han har en del timer med BPA (brukerstyrt personlig assistanse) hjemme, men assistentene hans får ikke lov av kommunen til å være med på skolen.

Ola er også sint på kommunen fordi de tvinger ham til å gå på SFO i stedet for å gi ham flere BPA-timer hjemme. Ola føler at han blir straffet for å sitte i rullestol! Ingen av vennene hans benytter seg lenger av SFO, men han må bli igjen med yngre elever ved skolen når han heller kunne dratt hjem med BPA-assistentene sine og spilt TV-spill eller vært sammen med en kompis. Olas foreldre må selvfølgelig jobbe og kommunen presser dem inn i et hjørne med valg som er umulige å ta. Skal de være hjemme med Ola og miste lønn, eller la ham bli igjen på SFO mot hans vilje?

Det finnes mange barn som Ola og Silje rundt om i landet. Barn som ikke får den tryggheten og tilretteleggingen de trenger, og som ikke får oppleve mestring ut fra de forutsetningene de har. Barn som sliter med å passe inn i hverdagen på skolen, og som mister det meste av selvtillit og livsglede på vegen.

Lise på 10 år har det slik, hun får heller ikke den tilretteleggingen hun trenger på skolen. Skriveoppgaver er et mareritt, hun mestrer det bare ikke, og nå får hun i oppgave å skrive et eventyr. Først når foreldrene foreslår at hun kan skrive et eventyr om noe som interesserer henne, løsner det. Eventyret til Lise handler om et troll som sitter i rullestol, en superhelt med Downs syndrom og et ekorn med cøliaki. Det er et sånt eventyr som gir oss løvemammaer og løvepappaer tårer i øynene. Foreldrene gleder seg til neste møte med skolen. Lise har jo aldri skrevet så mye før! I stedet får de spørsmål fra læreren om de synes det er greit at Lise vrir på skriveoppgavene på den måten, eventyret mangler jo både prinser og prinsesser. Den typen holdninger sier en hel del. Hvor er forståelsen? Hvor er inkluderingen? Hvor er fokuset på mestring?

Vi i Løvemammaene merker oss dessverre en dårlig kultur på mange skoler i Norge i dag. En kultur hvor foreldre opplever å bli mistenkeliggjort og ikke tatt på alvor, og i stedet blir beskrevet som «vanskelige». Foreldre vil kun det beste for barnet sitt, og er også de som kjenner barnet aller best. Det vi opplever som meget spesielt, og kritikkverdig, er at mange skoler heller ikke lytter til fagpersoner rundt barnet. Det finnes selvfølgelig også gode skoler, skoler med ydmyke og lyttende personer, som har et genuint ønske om å gi barna et trygt og godt skolemiljø, og som har en vilje til å skape endringer. Per i dag er det er imidlertid alt for store forskjeller mellom skolene. Vi ønsker oss derfor nasjonale retningslinjer som skolene må forholde seg til på dette området.

Vi vil ikke høre flere eksempler på barn som ikke har det bra på skolen, hvor foreldrenes bekymringer ikke blir hørt. Vi vil heller høre historier om barn som lille Marius som begynte i 2. klasse i høst. Marius hadde også en klump i magen. Når foreldrene kontaktet skolen før skolestart ble de tatt på alvor og skolen spurte foreldrene om hva de kunne gjøre for at ting skulle bli så bra som mulig for Marius. I fellesskap kom skolen og foreldrene frem til en plan som alle var fornøyde med.

Marius hadde fortsatt en vond klump i magen første skoledag. Han følte seg ikke helt trygg, selv om de voksne hadde lagt en plan. Han måtte føle det på kroppen, ja – oppleve det å bli sett og ivaretatt på skolen. Første skoledag fikk Marius ei trygg hånd å holde i på vei til klasserommet og han fikk sitte langt fremme, nært læreren. Han fikk også kjenne på mestring gjennom å få hjelpe læreren med å dele ut bøker til klassekameratene og han merket at de voksne på skolen brydde seg om ham. Tredje skoledag var klumpen i magen mye mindre og Marius gråt ikke da han sa hadet til mamma i skolegården.