Løvemammaene har levert inn høringsinnspill til Helsepersonellkommisjonens NOU 2023:4 «Tid for handling». NOU’en er en slags rapport bestilt av regjeringen og helseminister Ingvild Kjerkol om hvordan landet skal ruste seg for og løse helsepersonellkrisen vi står i, og kommer til å få stadig flere utfordringer med i årene fremover.
Da NOU’en ble lansert tidligere i år, reagere Løvemammaene kraftig på deler av innholdet og forslagene til tiltak, og skrev derfor denne kronikken i Dagsavisen – «Barnebølgen ingen snakker om».
Les høringsinnspillet vårt nedenfor.
Høringsinnspill – NOU 2023:4 «Tid for handling» (Helsepersonellkommisjonen)
Løvemammaene vil innlede vårt høringsinnspill med å påpeke at NOU 2023:4 «Tid for handling» sin totale mangel på menneskeverd og menneskerettigheter er svært urovekkende. NOU’en bærer på ingen måte preg av et helt nødvendig barne- og familieperspektiv, der hovedmålet er ivaretakelse av barnets og familiens menneskerettigheter, retten til en trygg og god oppvekst, et familieliv og inkludering i nærmiljøet, nødvendige helse- og omsorgstjenester, og samtidig selvstendighet, frihet og samfunnsdeltakelse.
Kommisjonen skriver: «Det trengs mer kunnskap om yngre brukere med omfattende bistandsbehov, for å forstå årsakene til denne kraftige økningen som har kommet over de siste tiårene.»
Dens åpenbare kunnskapsmangel når det gjelder barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjoner, og deres pårørende, er særdeles problematisk med bakgrunn i den stadig økende andelen barn og unge som tidligere ikke overlevde svangerskap eller fødsel, og som nå ikke bare reddes, men også får komme hjem til sine hjemkommuner å leve rike barneliv med sine familier. Det er ikke lenge siden fagmiljøet oppjusterte anslaget barn og unge som lever livstruende og/eller livsbegrensende sykdommer fra 4000 til 8000. Alle barn og unge med tilstander som ikke er livstruende eller livsbegrensende kommer i tillegg.
Samhandlingsreformen, rekrutteringsutfordringer og disse stadige medisinske fremskrittene har resultert i at mange kommuner ikke klarer å henge med på utviklingen, heve kompetansen og levere tjenester i tråd med både menneskers behov og faktiske rettigheter. Løvemammaene erfarer at dette særlig gjelder familier som har barn og unge med sammensatte behov og/eller alvorlige sykdommer.
Forsvarlighetskravet kan være både livreddende eller livstruende for våre barn og unge, avhengig av kommuners og den enkelte saksbehandlers tolkning av hva forsvarlighet er og hvordan det defineres. Helsepersonellkommisjonen er inne på noe helt essensielt i sin utredning, nemlig at «Kvalitet i tjenestene og forsvarlighet forutsetter at de som skal utføre oppgavene får tilstrekkelig opplæring…». Løvemammaene erfarer at selv om det i noen tilfeller også vil være nødvendig med eksempelvis sykepleierkompetanse eller vernepleierbakgrunn, så vil helse- og omsorgstjenester til barn og unge med selv komplekse, medisinske tilstander i stor grad kunne gis av ufaglærte og/eller organisert som BPA, såfremt opplæringen er tilstrekkelig og god. Med andre ord vil eksempelvis BPA, i motsetning til Helsepersonellkommisjonens grunnløse påstander om at BPA beslaglegger helsepersonell, faktisk avlaste helsepersonell. I noen tilfeller vil det naturligvis være nødvendig med kvalitetssikret opplæring fra spesialisthelsetjenesten, men i bunn og grunn handler alt om god opplæring. God opplæring innebærer ikke bare informasjonsformidling, men også mengdetrening. Dette ser mange kommuner ikke ut til å ta inn over seg. Det blir direkte livsfarlig når kommuner bestemmer seg for å gi hjemmetjenester med høy turnover, manglende muligheter for mengdetrening og god opplæring, til små og komplekse barn. Kommisjonen virker rett og slett ikke å ha kunnskapen som trengs når det gjelder livene og virkeligheten til barn og unge med sammensatte og/eller alvorlige sykdommer, og deres familier. Løvemammaene har også ved tidligere utredninger problematisert at barne- og familieperspektivet ikke representeres i utvalgene nedsatt av regjeringen, og dette er nok et resultat av denne mangelen.
Løvemammaene mener denne NOU’en reflekterer mangelen på inkorporasjon av CRPD i den norske menneskerettsloven. Flere av forslagene til tiltak som legges frem er en legitimering av lovbrudd, segregering og en systematisk diskriminering og krenking av barn og barns rettigheter for å spare penger, slik som utdraget nedenfor tar til orde for:
«Helsepersonellkommisjonen vurderer at det fra et personellperspektiv kan være mer hensiktsmessig å yte tjenester til disse pasientene og brukerne i omsorgsboliger eller andre større enheter som gir mulighet til bedre ressursutnyttelse. Enheter på en viss størrelse og der det er flere brukere eller pasienter vil gi stordriftsfordeler og kunne minske det totale behovet for personell. Samtidig vil slike enheter kunne være mer attraktive og stabile arbeidsplasser fordi bedre muligheter for samarbeid styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel. Stabilitet og faglighet kommer i sin tur pasientene til gode ved at den totale kvaliteten i tjenesteytingen styrkes.»
Tiltaket som foreslås er stikk i strid med FNs barnekonvensjon, Grunnlovens § 104 og CRPD. Både FNs barnekonvensjon, Grunnloven og CRPD stadfester at barn har rett til å bo hjemme, rett til å leve med familien sin og rett til at avgjørelser som omfatter dem skal være til deres beste. Artikkel 23c i CRPD, som regjeringen har vedtatt at skal inkorporeres i norsk lov, sier blant annet at «Et barn skal ikke i noe tilfelle bli skilt fra foreldre fordi enten barnet eller en eller begge foreldre har nedsatt funksjonsevne.»
Det finnes heller ingen forskning som støtter kommisjonens påstander om stordriftsfordeler mv. i større enheter. Tvert imot, forskning viser blant annet at sykefraværet er større, det er mer uro, mer støy, vanskeligere å oppnå gode resultater og større grad av ansvarsfraskrivelse. Det må også reflekteres over økt fare for dødsfall hos barn i kommunal regi ved å tvangsflytte barn med sjeldne, komplekse, alvorlige og/eller palliative tilstander inn i store enheter uten nok personell og dermed høy vikarbruk, eller personell med riktig og nok kompetanse, opplæring og mengdetrening.
Dessuten er CRPD artikkel 19a tydelig på at man har rett til å selv velge hvor og med hvem man vil bo, og at man ikke må bo i en bestemt boform. Ingen skal derfor måtte tvangsflyttes inn på barnebolig, sykehjem eller lignende enheter mot sin eller nærmeste pårørendes vilje.
Det kan ikke være innbyggere, herunder barn og unge, med sykdommer og funksjonsvariasjoner som skal betale prisen ved at livskvalitet, likestilling og menneskerettigheter ofres på helsepersonellkrisens alter.
Hilsen
Løvemammaene