Søk
Lukk denne søkeboksen.

VIKTIG HØRING OM PRIORITERING I HELSE- OG OMSORGSTJENESTEN

foreldre barn hånd

Løvemammaene har skrevet høringsinnspill med fokus hovedsakelig på de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og de forskjellene som finnes i landet i dag, da med hovedfokus på barn, unge og deres familier. Høringen handler om et forslag til prinsipper for prioritering som skal gjelde gjennomgående i hele helse- og omsorgstjenesten.

Hver dag tas det prioriteringsbeslutninger i helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonell, ledere og politikere må ta beslutninger om hvem som skal få og hvem som må vente, hvilke tjenester som skal prioriteres, hva som skal prioriteres ned eller tiltak som kanskje ikke skal prioriteres i det hele tatt. Uten tydelige prinsipper for prioritering, vil fordelingen av helse- og omsorgstjenestene bli mer tilfeldig, og målet om likeverdig tilgang vil være vanskeligere å oppnå. Prinsipper for prioritering skal bidra til at ressursene brukes der de gir størst nytte og på dem som trenger det mest.

– Regjeringen.no

Regjeringen foreslår tre prioriteringskriterier: Nytte, ressurs og alvorlighet.

Dere kan lese høringsinnspillet vårt i sin helhet nedenfor.

Løvemammaene

Høringsinnspill gjeldende Meld. St.38 (2020-2021): Nytte, ressurs og alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjenesten.

Løvemammaene støtter utvalgets konklusjon om at behovet for for systematisk tenkning rundt prioritering er like stort for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og offentlig finansierte tannhelsetjenester, som for spesialisthelsetjenesten, samt at det er logisk at de allerede etablerte kriteriene fra Blankholm-utvalget (NOU 2018:16): Nytte, ressurs og alvorlighet, setter utgangspunktet for prioriteringer også innen kommunale helse- og omsorgstjenester. 

Å prioritere etter kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet er gode strategier, og en god tilnærming for å få like tjenester til alle som bor i Norge, uavhengig av bosted. Løvemammaene vil i sitt innspill fokusere i hovedsak på de kommunale helse- og omsorgstjenestene og de forskjellene som finnes i landet i dag, og da med hovedfokus på barn, unge og deres familier. 

Mestring har sentral betydning når barn og familier mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Barn og familier skal ikke bare overleve, de skal leve og familier skal leve liv preget av mestring. Vi leste nylig om historien til Vegard og familien i NRK (02.01.22), hvor Stavanger kommune presenterte at årsaken til at familier er misfornøyde med tjenestene de mottar, kan være at tilbudet hos kommunen ikke samsvarer med forventningene til familien. Løvemammaene mener at kommunenes manglende kunnskap, føringer og frie tolkning innenfor hva som er “forsvarlige tjenester”, resulterer i forskjellsbehandling og unødvendige kamper og byrder for familier. Løvemammaene vil derfor presisere at begreper som “mestring” og “forebygging” er helt sentrale når det når det kommer til å praktisere kriteriene: Nytte, ressurs og alvorlighet.  

Løvemammaene gir mer utdypende innspill innen følgende kapitler: 

  • Kap. 4 – Verdigrunnlaget i helse og omsorgstjenesten
  • Kap. 5 –  Rammene for prioriteringsbeslutninger
  • Kap 6 – Gjeldende prinsipper for prioritering
  • Kap 7 – Forskjeller mellom tjenestenivåene
  • Kap 8 – Kunnskapsgrunnlaget for prioriteringsbeslutninger
  • Kap – 9 – Prinsipper for prioritering i helse- og omsorgstjenesten
  • Kap – 10-  Særskilt om alvorlighet og forebygging
  • Kap – 13 – Åpenhet og brukermedvirkning
  • Kap 14 –  Virkemidler for å understøtte prioritering

Løvemammaenes utdypende innspill til gjeldende Meld. St.38 (2020-2021): Nytte, ressurs og alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjeneste:

Nedenfor følger Løvemammaenes innspill i kronologisk rekkefølge.

4. Verdigrunnlaget i helse- og omsorgstjenesten

Løvemammaene stiller seg fullt og helt bak regjeringens ambisjon ved at “helse- og omsorgstjenesten må organiseres med utgangspunkt i pasientens behov, og pasientene sikres et likeverdig tilbud av helse- og omsorgstjenester over hele landet”. Men så lenge hver enkelt kommune står relativt fritt i både organiseringen av, og praktiseringen av tjenestene, så mener Løvemammaene at regjeringens mål dessverre ikke vil nås. Det må stilles tydeligere og konkrete krav til praksis, herunder hvilke kriterier som skal inngå i kommunens vurderingsgrunnlag. Verdigrunnlag, prinsipper og ambisjoner er bra, men de er lite verdt dersom de ikke innarbeides i konkrete handlingsveiledere.

5. Rammene for prioriteringsbeslutninger

Løvemammaene erfarer at det er svært stor variasjon i tjenestetilbudet hos barn og familier. Vi finner stor variasjon mellom kommuner i tjenestetilbud, beslutningsgrunnlag og ikke minst hvordan familier erfarer å bli tatt imot av tjenesteyter. Barn og familier får ulik informasjon om rettigheter og tilbud, der Løvemammaene gang på gang erfarer at mange kommuner har for liten kunnskap og at informasjon som blir gitt er direkte feil. Vi erfarer at barn og familier med tilsynelatende samme behov og kriterier mottar svært ulik hjelp. Ulik praksis, ressurser og beslutningsgrunnlag innenfor den enkelte kommune hindrer derfor også regjeringens ambisjon om likeverdige tjenester. Løvemammaene ser at det i dag er store variasjoner hos den enkelte kommune både innenfor samtlige nivå av beslutning (faglig, administrativt og politisk).  

Når det gjelder faglige beslutninger støtter Løvemammaene utvalgets tilføying knyttet til pårørende, hvor pårørende besitter viktig informasjon som kan være av betydning når det skal fattes vedtak eller beslutning. Løvemammaene mener også at kriteriet “barnets beste” burde ha plass under faglig beslutningsnivå. 

Løvemammaene deler Blankholm-utvalgets vurdering om at den kommunale helse- og omsorgstjenesten må ta hensyn til de sammensatte behovene menneskene i denne delen av tjenesten ofte har, da mennesker er ulike og har derfor behov for ulike tjenester, selv om det kan virke som om de i utgangspunktet har de samme utfordringene.

Departementets syn er at det i vedtak som gjøres på kommunalt nivå, er rom for prioriteringer som gjøres på klinisk nivå. Her vil Løvemammaene presisere at det er kommunen som i dag har beslutningsmyndighet, og at de kan overprøve spesialisthelsetjenesten i valg av tjenester, selv om spesialisttjenesten har fremmet forslag om tiltak. En viktig presisering er at dette ikke gjelder alle kommuner i landet, noen er dyktigere på å lytte til spesialister og de belutninger som utføres på klinisk nivå, men Løvemammaene ønsker å fremme spesialisthelsetjenesten sitt mandat opp mot kommunale tjenester, slik at familier som har barn med store sammensatte utfordringer ikke føler seg overkjørt, men blir lyttet til og får ha spesialisthelsetjenesten i ryggen i beslutninger som blir vedtatt kommunalt. 

6. Gjeldende prinsipper for prioritering

Departementet viser til Meld.St 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste, som ligger til grunn for dagens prinsipper for prioritering innen spesialisthelsetjenesten. Departementet viser til at “et viktig anliggende for stortingsmeldingen var å beskrive forholdet mellom verdigrunnlag, prinsipper og virkemidler”. Løvemammaene støtter verdigrunnlaget og prinsippene kriteriene er bygget på, samt at det er hensiktsmessig og en fordel at kriteriene er er de samme for både kommunale helse- og omsorgstjenester, offentlige tannhelsetjenester og spesialisthelsetjenester. 

Løvemammaene vil bemerke følgende ved Meld.St 34, hvor forholdet “virkemiddel” står nevnt. For spesialisthelsetjenesten foreligger det offentlig beslutningssystem som nevnt i kapittel 5. Løvemammaene vil igjen presisere behovet for offentlig beslutningssystem som et “virkemiddel” for å sikre gjeldende prinsipper for prioritering.

Løvemammaene støtter seg til flere av dagens prinsipper som fremgår av pkt. 6.1 og hvor prioritering innen spesialisthelsetjeneste også vil være gjeldende ved kommunale tjenester. Det er spesielt godt å se at det er spesifisert andre muligheter til vurdering når ikke alle vilkår er tilstede. Vi vil spesielt trekke frem punktene:

  • Ved vurdering av tiltak rettet mot små pasientgrupper med alvorlig tilstand hvor det er vanskelig å gjennomføre kontrollerte studier av effekt, kan et lavere krav til dokumentasjon aksepteres.
  • Ved vurdering av tiltak rettet inn mot særskilt små pasientgrupper med svært alvorlig tilstand, eksempelvis barn med medfødte genetiske sykdommer, der det ofte ikke finnes god dokumentasjon av nytten, kan det aksepteres høyere ressursbruk enn for andre tiltak.

Løvemammaene viser til pkt. 6.2 “hvordan anvendes prinsippene for prioritering i dag?” Det fremgår her at beslutninger i spesialisthelsetjenesten baseres blant annet metodevurderinger og faglige beslutningsstøtteverktøy. Løvemammaene referer til siste avsnitt side 25 i høringsutkast: “For å understøtte ønsket prioritering må prinsippene for prioritering reflekteres i relevante virkemidler på de ulike nivåene”. Løvemammaene vil igjen påpeke behovet for konkrete virkemidler til kommunene for å sikre at prinsippene blir gjeldende i praksis. 

7. Forskjeller mellom tjenestenivåene

Løvemammaene erfarer at det er forskjeller mellom de ulike tjenestenivåene, og slik må det fortsette å være til en viss grad. De kommunale tjenestene skal være tilgjengelig for alle innbyggerne i kommunen og legge til rette for at det skal være enkelt å oppsøke dem. Vi har stor forståelse for prioriteringene som gjøres, og støtter prioriteringsnøkkelen hos både ergoterapeuter og fysioterapeuter.

Under 7.1.3 “Innholdet i tjenestene” fremgår de kommunale helse- og omsorgstjenestens ansvar for å ivareta et bredere sett av behov, enn av hva som fremgår av spesialisthelsetjenestens ansvar. Løvemammaene viser igjen til hvor spesialisthelsetjenesten, med smalere fokus har bedre virkemidler og verktøy fra nasjonalt hold, enn hva kommunene har. 

Selv om kommunene blir underlagt statlige prioriteringer, så har hver enkelt kommune stort handling- og tolkningsrom, noe Løvemammaene erfarer at slår uheldig ut etter hvilken kommunen man bor i. Løvemammaene erfarer at bistandsnivå og valg av tjenester i større grad er styrende av hvor man bor, heller enn funksjonsnivå og behov. Løvemammaene frykter at forskjellene mellom kommunene og tjenestene vil bli enda større, ettersom noen kommuner lykkes med å implementere nye prioriteringer godt, mens andre henger langt etter. 

Løvemammaene fremmer en større styringsrett sentralt for vurdering av tjenestetilbud hos den enkelte, her tenker vi spesielt på vurderinger gjeldende BPA, og hvor mange timer den enkelte kan få innvilget for å leve et selvstendig og likestilt liv. Det er ikke greit at en 15 år gammel jente ikke får bistand i den grad at hun kan være sosial med sine venner og delaktig i samfunnet! Mennesker trenger mer i livet, enn kun å få dekket sine helt basale behov.

Til spesialisthelsetjenesten kommer man enten med en henvisning eller via ambulanse pga. en akutt hendelse. Her har det – som det er poengtert i dokumentet – allerede blitt gjennomført en prioritering og det bør driftes på samme måte videre som det gjøres i dag, ved at fastlege, legevakt, ambulanse tar en vurdering og henviser pasienten videre når det er behov.

8. Kunnskapsgrunnlaget for prioriteringsbeslutninger

Løvemammaene støtter viktigheten av at forskning og kunnskap skal bidra til utvikling av fremtidens helse- og omsorgstjeneste. Departementet skriver videre (side 34) at “når tiltak skal iverksettes, er kunnskap om effekten av den grunnleggende, for å kunne gjøre gode prioritetsvurderinger i tråd med kriteriene”. Løvemammaene vil her understreke viktigheten av gode måleverktøy for sikre at rett vurdering. Flere av våre barn og familier har sykdomsbilder, funksjonshemninger og hverdager som ikke er lett målbare med andre. Hvordan måler en effekt og hva er ønsket effekt, vil være sentrale spørsmål. Videre om effekt skal måles fra kommune til kommune? I så tilfelle vil utviklingen av fremtidens helse- og omsorgstjenester bære preg av enda større avstand og forskjeller enn hva en ser i dag.

Løvemammaene ønsker å vise til behovet for et kompetanseløft innen kommunale helse- og omsorgstjenester. Departementet skriver selv under pkt. 8.3 at både helsepersonell, administrativ ledelse og politikere trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne ta beslutninger i tråd med prioriteringskriteriene. Videre viser departementet til KSF (kommunens strategiske forskningsorgan), hvor tanken er at klynger av kommuner selv tar eierskap til kunnskap- og innovasjonsbehov. Dette er vel og bra, men Løvemammaene mener at her tar ikke departementet nødvendig ansvar for å sikre nødvendig kompetanse på kort sikt, som er svært mangelfull og variert i dag. Løvemammaene støtter behovet for kunnskapsstøttesystem som fremgår i pkt 8.3.1, og deler departementets vurderinger.  Løvemammaene vil likevel understreke behovet for at dette arbeidet prioriteres og at kommunene gis nødvendig verktøy og system for kunnskapsstøtte til å kunne tilby likeverdige tjenesten ut fra gitte prioriteringer.

9. Prinsipper for prioritering i helse- og omsorgstjenesten

Løvemammaene er enig i departementets vurdering av prinsipper, samt at meldingen er det naturlige stedet å legge fram forslaget om felles operasjonalisering av disse i hele helse- og omsorgstjenesten. Løvemmammaene støtter også departementet intensjon om å sikre en helhetlig planlegging og tenkning rundt ressursbruk ved at kriterier for prioritering er de samme hos de ulike tjenesteområdene. 

Løvemammaene viser til enkelte høringsinstansers skepsis rundt kriteriene og at de i dag skaper en utfordring hos de som forvalter de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Løvemammaene mener at skepsisen nødvendigvis ikke beskriver utfordringer ved selve prinsippene, men heller mangel på verktøy, kunnskap og metoder for å operasjonalisere prinsippene. 

Løvemammaene er enig med departementet at oppnåelse av målbildet krever god samhandling og forståelse mellom tjenestenivåene, men Løvemammaene reagerer på departementet igjen legger ansvaret for utarbeidelse av felles praksis til den enkelte kommune (tilnærming og operasjonalisering).  Løvemammaene mener at med en slik praksis som departementet foreslår i 9.1.3, så vil forskjellene mellom kommunene bare øke. Forskjellene mellom kommunenes ressurser er allerede i dag stor, og Løvemammaene frykter enda større forskjellsbehandling med en slik praksis enn hva vi erfarer i dag. Tjenestene som kommunene skal forvalte er stadig mer komplekse og sammensatte, og krever stor grad av kompetanse og ressurser som kommunene ikke har (ref. Telemarksforsknings publikasjon “Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene”). Her må departementet sikre kommunene nødvendig kunnskap og verktøy, om en ønsker at prioriteringene skal sikre regjeringens ambisjon om likeverd. Løvemammaene ønsker her å understreke betydningen av det politiske nivået for å sikre god operasjonalisering på tvers av kommuner og på tvers av tjenester innen den enkelte kommunene. 

Løvemammaene viser til pkt. 9.2 hvor mestring blir vurdert som en del av prioriteringskriteriene, og Blankholm-utvalget mener at “mestring” er et sentralt mål for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utvalget foreslår at mestring bør integreres i nytte- og alvorlighetskriteriene. Løvemammaene støtter dette forslaget, samt departementets sin forståelse av mestringsbegrepet, og hvordan begrepet kommer til anvendelse i de ulike prioriteringsbeslutninger. 

Løvemammaene ønsker å fremheve Sandnes kommune sitt høringssvar gjeldende innholdet i begrepet mestring: 

“Mestring er avgjørende for å kunne leve med en tilstand og vil ha stor betydning for livskvaliteten til den enkelte. Mange tiltak i den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil målet være at pasienten/ brukeren skal mestre hverdagen tross for sykdom, smerter og/ eller fysiske, psykiske og/ eller sosiale funksjonsnedsettelser….”

Løvemammaene mener at mestring er sentralt for våre barn og familiers livskvalitet, og kan i mange tilfeller utgjøre forskjellen på “å leve”, fremfor å bare “å overleve”. 

Tjenestene må være bygd opp på en slik måte at hvert enkelt individ mottar tjenester i en slik grad at de selv opplever at de mestrer hverdagen. I dag er det ofte store forskjeller på familiens oppfatning og kommunens vedtak. Er det slik at en familie som sover et par timer hver natt, kun skal få innvilget nattevakt 3 eller 4 netter per uke? 

Skal en familie i en slik setting som sitert ovenfor klare å mestre hverdagen, må basale behov være dekket opp først, der nok søvn er et stort og viktig tiltak. Da blir det også helt feil at dersom familien flytter over kommunegrensen, så vil de plutselig kunne få nattevakt hver natt og noe avlastning på kveld og helg i tillegg. Ja, for det er akkurat slik realiteten til våre medlemsfamilier er i Norge i dag!

Løvemammaene støtter departementets vurdering om å endre ordlyden fra “helsehjelp” til “tiltak” i nytte- og alvorlighetskriteriene, og ordlyden rommer således bedre omfanget av tiltak og ulike menneskers behov som den kommunale helse- og omsorgstjenestens står ovenfor. 

Departementet foreslår i 9.3 en forenkling av nyttekriteriet. Løvemammaene støtter departementets splitting av strek-punktene under nyttekriteriet, hvor både leveårs-dimensjonen og livskvalitet-dimensjonen kommer tydeligere frem. For mange av Løvemammaenes medlemsfamilier er det nettopp sistnevnte dimensjon tiltakene handler om, nemlig å mestre innen livskvalitet-dimensjonen. Som en av våre løvemammaer så sterkt beskriver: “det handler ikke om å fylle livene med år, men å fylle årene med liv”.

Løvemammaene ønsker også å understreke viktigheten av det forebyggende arbeidet under nyttekriteriet. Vi ser at det vil kunne være vanskeligere å måle resultat og effekt av forebyggende tiltak i et kunnskapsperspektiv, og mener derfor at det er viktig å ha med dette videre når en skal utvikle gode måleverktøy. 

Under pkt 9.4 fremgår forslaget til prioriteringskriterier med strekpunkter. Løvemammaene ser det som svært viktig at det fremgår tydelig at kriteriene alltid skal ses i sammenheng med hverandre. I samme punkt under “alvorlighetskriteriet” siste avsnitt, vil Løvemammaene foreslå å endre fra: 

“Både nå-situasjonen, varighet og tap av fremtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster med å komme i gang med tiltaket”. 

til: 

“Både nå-situasjonen, varighet og tap av fremtidige leveår og/eller livskvalitet har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster med å komme i gang med tiltaket”. 

Som det fremgår i pkt. 9.6 ved anvendelse av kriteriene på beslutningsnivå støtter Løvemammaene departementet i at det er viktig med gode virkemidler som kan veilede beslutningstakere, eksempelvis veiledere og faglige retningslinjer. Løvemammaene erfarer at behovet er stort for å få på plass nasjonale retningslinjer for prioritering av tjenester, og ber om at dette får høy prioritet i det videre arbeidet. Løvemammaene støtter fullt ut departementets vurdering (side 57) om at det bør utarbeides en nasjonal veileder for prioritering i den kommunale helse- omsorgstjenesten, samt departementets beskrivelse av innholdet i denne. 

Departementet viser til (under pkt. 9.6.2) at som en konsekvens av det kommunale selvstyret, så har man ingen enhetlig beslutningspraksis til innføring av tiltak i helse- og omsorgstjenesten på tvers av kommuner. Løvemammaene har forståelse for dette når det gjelder administrativt og politisk nivå, men mener at på faglig nivå så bør beslutningspraksis gi føringer, sammen med tydelige nasjonale retningslinjer og veiledere. Løvemammaene mener vi da vil være mye nærmere likeverdig tilgang til tjenester, og samtlige kommuner vil sikres nødvendig kunnskap- og beslutningstøtte uten at det går på tvers kommunen som demokratisk selvstyre.

I dag synes vi som kjenner på hvor skoen trykker, at den største forskjellen er i den kommunale tjenesten, herav helse- og omsorgstjenester som hjemmesykepleie, BPA, sykehjem, støttekontakt, assistent og bruk av omsorgsstønad. Her brukes det mye skjønn og man ser at befolkningen i sin helhet blir eldre og sykere. Forskjellen er stor, også hos barna som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, og foreldre opplever ofte at deres opplevelse av situasjonen og rop om hjelp for å få bistand ikke når frem.

Å prioritere etter kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet er et godt virkemiddel og en god strategi for å få like tjenester til alle som bor i Norge, uavhengig av bosted. Poenget vårt da blir at dette må også gjelde kommunale helse- og omsorgstjenester i en slik grad at vi ikke får de forskjellene som finnes i landet i dag. Kriteriene må være av en slik art at menneskene som søker tjenester får økt livskvalitet og gode leveår. 

Det er i denne sammenheng da verdt å nevne at man også må ta høyde for foreldrenes opplevelse av situasjonen de står i når det gjelder å ha et sykt og/eller funksjonshemmet barn. De kjenner best hvor skoen trykker og har ofte en formening om hvilken bistand som er riktig for dem, og når denne bistanden skal finne sted. Vi må få slutt på at kommunalt ansatte har en ovenfra og ned-holdning overfor foreldre som søker hjelp. Vi må også få slutt på at foreldre blir truet med bekymringsmeldinger til barnevernet dersom de klager på hjelper som gis eller som de ikke får, for eksempel fordi de er slitne og har behov for mer enn 3 timer søvn hver natt. Dette er dessverre en alt for vanlig praksis i dag. 

10. Særskilt om alvorlighet og forebygging

Løvemammaene stiller seg bak forslaget om at også forebygging er en viktig faktor opp mot alvorlighet og at man må se forebygging på individnivå, men også på hele befolkningen. 

Ved å forebygge øker man menneskenes livsløpsstandard til de som bor i den enkelte kommune, og man får bidratt til at mennesker holder seg friskere. I barneperspektiv er forebygging viktig for å holde på funksjoner som barnet allerede har. Dette gjør hverdagen enklere, også når barnet blir eldre, for barnet selv og for de som hjelper barnet i hverdagslige sysler.

Løvemammaene støtter departementets vurdering om at alvorlighet ved forebyggende tiltak skal vurderes hos de som faktisk forventes å få gevinst av tiltaket, og da på det tidspunktet hvor gevinsten inntreffer. Løvemammaene er også enig i at prioriteringskriteriene og begrepet mestring er viktige inn her. Hvorvidt dette vil bidra til mer forebyggende innsats er Løvemammaene usikre på. Dette da både nødvendige handlingsveileder og tydeliggjøring av hvordan forebyggende tiltak skal vurderes mangler. Løvemammaene viser her til kompleksiteten ved å vurdere effekt og nytte av forebygge tiltak, hvor effekten gjerne ikke opptrer parallelt og kan være vanskeligere å måle i et validert perspektiv. Løvemammaene er bekymret for at en uten nødvendige beslutningsverktøy her, vil se store forskjeller i kommunens praktisering av forebyggende tiltak. Dette til tross for departementets vurdering av dagens diskonteringsrate (pkt. 10.4.1). 

13. Åpenhet og brukermedvirkning

Løvemammaene støtter departementets vurdering at åpenhet er en viktig premiss for gode og legitime prioriteringsbeslutninger. Videre at for å oppnå legitimitet om prioriterongsbeslutninger må ikke bare prinsippene for prioritering oppleves som rimelige, men også prosessene knyttet til prioriteringsbeslutningene må oppleves som rettferdige. 

Innflytelse og åpenhet er sentrale begrep i arbeidet med å få på plass gode tiltak og Løvemammene ønsker å fremheve viktighet av å se familier med funksjonshemmede og/ eller syke barn som en helhet. Dette er familier og barn som skal mestre, og for å gjøre gode prioriteringer må tjenesteyter se det funksjonshemmede/syke barnet i sammenheng med sine søsken og foreldre. Slik vil man kunne få større effekt av tiltak, samt lykkes med forebyggende tiltak som gjerne er de som profiterer bra under prioriteringskriteriet ressurs.  

14. Virkemidler for understøtte prioritering 

Løvemammaene er enig med departementets uttalelse: “For å bidra til ønsket prioritering må de foreslåtte prinsippene for prioritering reflekteres i relevante virkemidler.” Løvemammaene støtter også en trinnvis innføring av virkemidlene. 

Departementet viser i sin vurdering i bruk av juridiske virkemidler (pk.t 14.1.3) at de deler Helsedirektoratets og NAPHA sin vurdering ved at det er behov for å få på plass mer kunnskap om kriteriene i kommunene, og at virkemidler overfor kommunene bør være pedagogiske og andre kompetansehevende tiltak. 

Løvemammaene mener at juridiske virkemidler ved presisering av kriterier innen Helse- og omsorgslovgivning må være et av virkemidlene for å understøtte prioritering. Behovet for mer kunnskap om kriteriene eliminer ikke dette behovet, men setter heller en rekkefølge for hvordan juridiske virkemidler kan utarbeides. 

Løvemammaene stiller seg støttende til Departements vurdering når det gjelder pedagogiske virkemidler, innhold og utarbeidelse (pkt. 14.4.1), samt vurderingen av økonomiske virkemidler (14.5.2). Ved god og helhetlig plan for innføring av pedagogiske virkemidler og etterhvert også juridiske virkemidler, så bør en være på god vei til å sikre en god implementering av prioriteringskriteriene overfor kommunene. 

Løvemammaene ønsker avslutningsvis å vise til Riksrevisjonens undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser (Dokument 3:15(2020-2021), og mener at konklusjonene må tas med som grunnlag i det videre arbeidet med utarbeidelse av virkemidler som nasjonale føringer og veiledere. Rapporten er viktig, fordi den belyser en sammensatt, alvorlig og høyst problematisk praksis som vi har ropt høyt om at rammer familier som oss hardt i mange år allerede. 

Løvemammaene referer til Riksrevisjonens konklusjon (side 5 av 16):

  • Det er store forskjeller og utilstrekkelig kapasitet i helseforetakenes habiliteringstilbud til barn
  • Det er store variasjoner mellom kommunene i bruken av avlastning
  • Statsforvalterens behandling av klagene har store betydning for hvilke tjenester familien får
  • Familiene må ta et stort ansvar selv for å få hjelp og koordinere tjenestene
  • Det er store geografiske variasjoner i tjenestetilbudet

Med hilsen 
Løvemammaene

nb_NONorsk bokmål
Skroll til toppen
Søk