REPRESENTANTFORSLAG OM HELHETLIG BARNEPALLIASJON

Torsdag denne uken ble representantforslaget om helhetlig barnepallisjon fremmet av SV, behandlet i Stortinget. Åpningstaleren Seher Aydar (R) sa: «Jeg skulle ønske jeg kunne si til familier i denne situasjonen at de kan stole på at velferdsstaten «har dem», og at de ikke skal bekymre seg for om helsetjenestene er koordinert, og at å få hjelp skal være lett. Sånn er det dessverre ikke. Løvemammaene er en av organisasjonene som har gjort mye for å vise hvordan det er. Sammen kan vi sikre at disse familiene kan konsentrere seg om å ta vare på hverandre, uten å måtte kjempe for å få den hjelpen de trenger».

Helse- og omsorgs komiteens tilråding fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus. Komiteen viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre følgende vedtak: Stortinget ber regjeringen sikre at Nasjonal helse- og samhandlingsplan inneholder en helhetlig plan for barnepalliasjon.

Løvemammaene støtter at plan om helhetlig barnepalliasjon legges i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Det er et steg på veien. Mariam Hussein (SV) som fremmet representantforslaget i våres, konfronterte Kjerkol direkte med spørsmålet om statsråden tror at det at de ikke fikk nok ressurser, kan være noe av grunnen til at ikke alle sykehus har klart å ha et godt fungerende barnepalliativt team? Kjerkol svarte at «Det tror jeg nok er en del av bildet». Det tror Løvemammaene også.

Kjerkol sa i sitt innlegg at barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, skal ha tilbud om koordinator og individuell plan. I den nasjonale retningslinjen anbefales det at koordinator bør ha kompetanse i barnepalliasjon. En individuell plan vil i det palliative forløpet være pasientens palliative plan.

Løvemammaenes erfaring fra familier rundt om i landet tilsier at det er en lang vei igjen å gå, før noe av dette er en tilgjengelig praksis. Det er fremdeles ubesvart hvordan og hvor barnekoordinatorer skal kunne erverve seg kompetanse i barnepalliasjon, og det er svært ulikt landet over hvordan utforming av Individuell plan praktiseres. Barn i palliasjon trenger også akuttplaner, beredskapsplaner og medisinplaner som på ingen måte passer inn i IP som sjeldent tas frem og benyttes av instanser som er en del av barnets oppfølging.

Til Kjerkol (A) sin henvisning til at helseforetakene nå bes undersøke om det er behov for å styrke barnepalliative team, har vi bare en klar beskjed: JA! Det er det. Det trengs ingen undersøkelse, dette vet alle parter allerede.