APPELL OM UNIVERSELL UTFORMING

Karoline Storelv Hansen holdt appell om universell utforming i Kommune- og byutviklingsutvalget i Tromsø den 08.09.20. Karoline sitter i Løvemammaenes Barnehage- og skolekomité, og brenner spesielt for universell utforming og at ingen mennesker skal diskrimineres når det kommer til bevegelsesfrihet og tilgjengelighet.

Her kan du lese hele appellen:

«Hei, Karoline heter jeg. Jeg er 25 år og bor i Eidkjosen. Jeg er samboer med Daniel, og sammen har vi to sønner. En på 3 år, og en på 6 måneder. Vi jobber begge som ambulansearbeidere. Theo er 3 år, han har sykdommen septo-optisk dysplasi. Dette er en alvorlig og sjelden sykdom. Jeg skal ikke gå inn på sykdommen noe nærmere, det ville tatt for lang tid – det eneste som er viktig i dag er å si at han er blind. Når man mangler en sans trenger man naturligvis tilrettelegging for å kompensere for sin utfordring. Theo er en gutt som allerede forstår mye tross sin unge alder. Han forstår at han er «annerledes» fra de andre, funksjonsfriske barna i barnehagen – og han setter ord på det. Mektige ord for en mor å høre på. 

Da vi fikk Theo, og hans bagasje startet naturligvis et engasjement i meg som jeg aldri hadde hatt tidligere. Jeg begynte å legge merke til ting jeg ellers ikke ville lagt merke til. Slik er det for oss alle, er min oppfatning. Har det ikke betydning for ens egen hverdag – er det heller ikke så viktig. Denne tankegangen må vi bremse hardt. Universell utforming ligger mitt hjerte nært. Det er få andre ting som engasjerer meg så mye. Og få andre ting som gjør meg så trist. Mangelen på universell utforming er enorm, og det både ekskluderer og diskriminerer mennesker med særskilte behov UT av samfunnet – over hele Norge. Universell utforming i Tromsø er etter mitt syn, fryktelig dårlig og jeg vet mange deler den samme meningen som meg. Så, vi trenger at vi alle spiller på lag  – slik at alle mennesker i Tromsø kan få nyttiggjøre seg av all infrastruktur som er rettet mot allmennheten. Likestillings og diskrimineringsloven er klar: Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har PLIKT til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner.

Tromsø er som nevnt et dårlig eksempel på GOD universell utforming. La oss ta for oss noen eksempel: 

• Ledelinjer som føres direkte i glass, ledelinjer som fører en direkte i vegger, ledelinjer som fører en direkte i søyler, ledelinjer som fører en under benker som er skrudd fast i gulvet… Hadde du som funksjonsfrisk godtatt å måtte krype under en benk, for å komme deg til målet ditt? De fleste som legger ledelinjer, spesielt i fortau ute aner ikke hva en ledelinje er – og tror det er ren estetikk. For sikkerhetsskyld: Ledelinjer er linjer i gulv som svaksynte og blinde bruker for å orientere seg etter. 

• Fortauskanter. Høye. Uoverkommelig for en i rullestol eller en med rullator å verken komme opp, eller ned av fortauet. Sentrum er stort sett uoverkommelig for en person i rullestol, en person med rullator – eller for den del, en person med barnevogn! Og vinterstid? Enda verre! Langs Grønnegata og Vestregata på vinterstid er det umulig å bruke fortau, her må man bruke veibanen for å komme seg frem. 

• Steinheller på Stortorget. Brostein på hvert et kvartal. Og løse brosteiner. Brostein er fryktelig for alle i rullestol. Fryktelig for alle med rullator. Fryktelig for alle som går med stokk. Brostein er nok pent å skue på, men hvis alle mennesker skal inkluderes i Tromsø må brostein vekk. 

Mellom rådhuset og biblioteket er det en steintrapp som jeg vil betegne som livsfarlig. I allefall for min sønn. Her er ingenting merket. Verken med ledelinjer, farefelt, eller trappetrinnene… 

Videre har vi tunge dører, høye terkler, manglende teleslynger i offentlige bygg (eller mangel på kunnskap om hvordan å bruke teleslynge)…. Lista er like lang som dette året med covid-19 har vært. 

Nettopp ble Tromsøbadet bygd. Et flunke nytt badeanlegg som har vært savnet i Tromsø. Ikke en gang her, i et helt nytt bygg har man klart å ivareta alles behov. Eksempelvis går ledelinjen her kun fra hovedinngangen og inn til resepsjonen. Det vil i praksis si; Min sønn kan komme inn i Tromsøbadet, betale i resepsjonen – men så stopper det altså opp. Alle mennesker, særskilte behov eller ei – har rett på et verdig liv. Hvor verdig er det for min sønn, å måtte bli med mamma i dame-garderoben når han blir eldre? Bør han ikke få kunne være så selvstendig som mulig? Det er absolutt ikke uoverkommelig for han å ledes inn i garderoben etter ledelinje, skifte om, ledes inn i dusjen etter ledelinje, for så å møte ledsager i bassengområdet. La sønnen min få bruke den garderoben som er tiltenkt han.

Et annet eksempel: Trudvang barnehage. En forsterket enhet, med plasser forbeholdt barn med særskilte behov. Barnehagen er utrolig godt universelt utformet inne og en flott plass å utfolde seg på, men lekeområdet ute er ikke tilpasset. Her kan det faktisk være farlig for seende, funksjonsfriske barn også. Var ikke tanken at de som bruker arealet inne i barnehagen, også skal benytte seg av arealet ute? Til lek, til læring, til mestring. 

Som mor er det sårt å stå på sidelinjen og se på barnet mitt som vokser opp og ikke kan bli så selvstendig som han egentlig kunne blitt, fordi samfunnet velger å ikke legge til rette for dette. Vi må sammen slå et slag for likestilling, for selvstendighet, for selvtillit, for UNIVERSELL UTFORMING. Når samfunnet blir lagt til rette for at alle skal kunne inkluderes, og ikke ekskluderes – da vil menneskene som har behov for tilrettelegging også føle på selvstendighet, mestring og ikke minst bygge selvtillit. Disse tre faktorene mener jeg er helt essensielle for at mennesker med særskilte behov skal komme seg frem i livet, og det må vi legge til rette for! 

La oss slutte å begrense mennesker fra å leve et fritt og verdig liv – et liv med mulighet til å delta aktivt der man ønsker. Et aktivt liv uten begrensninger. La alle få leke på uteområder i skole og barnehager, la alle få muligheten til å komme inn i den butikken de ønsker, la alle få muligheten til å spise på restaurant, la alle få muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, LA ALLE FÅ MULIGHETER.  La alle få utfolde seg, utforske og utvikle seg, i eget tempo. Uten begrensninger. 

La oss gjøre noe med Tromsø kommune, for å inkludere alle innbyggerne våre. La Tromsø bli et godt eksempel for andre kommuner å følge etter. Tromsø har en lang vei å gå, men et sted er vi nødt til å starte – og vi må starte nå! Vi har ingen tid å miste, og vi har ikke råd til å ikke inkludere noen mennesker i samfunnet. Uten mennesker i samfunnet, går ikke samfunnet rundt. Og det gjelder alle mennesker, funksjonsfrisk eller ei.»

Se hele appellen i videoformat HER.