Audition à la commission de la justice

I dag deltok Løvemammaene i den muntlige høringen om Justis- og beredskapsdepartementets budsjett for 2026 (statsbudsjettet). Det var styreleder Bettina Lindgren, som deltok på vegne av organisasjonen.

Løvemammaene har også levert et skriftlig høringsnotat til komiteens medlemmer i forkant av den muntlige høringen der vi løfter alt fra forvaltningsloven, rettssikkerhet og rettshjelp ved kommunale og statlige vedtak .

Dere kan se og lese begge under her.

Den muntlige høringen i tekstformat

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig nasjonal organisasjon for barn og unge med alvorlig sykdom og funksjonshindringer. Vi har 9500 medlemmer og får rundt 100 nye medlemmer i uka, så mange finner veien til oss. Så Løvemammaene representerer altså foreldre som står i et konstant krysspress mellom omsorg, byråkrati og kamp for helt grunnleggende rettigheter.

Mange av oss bruker mer tid på å skrive søknader og klager, enn på å faktisk være foreldre for barna våre. Når systemet svikter, får det katastrofale konsekvenser for barna våre og for hele familielivet vårt.

Vi har foreldre i vårt nettverk som har mistet barna sine – altså barna har dødd – mens saken sto i klagekø. Å kjempe for livsviktige tjenester for så å tape kampen fordi systemet bruker måneder og år på å behandle saken din, er en opplevelse av håpløshet og total avmakt. Dette er ikke rettssikkerhet. Og det er derfor vi er her i dag.

En av hovedårsakene til at våre medlemsfamilier står i disse situasjonene, er den totale mangelen på frister for det offentlige i forvaltningsloven. “Uten ugrunnet opphold” er fristen. I dag er det nemlig kun vi som har absolutte frister i loven. Fristene er på alt fra 2 til 6 uker, og hvis vi ikke overholder disse, så synd for oss. Det offentlige har ingen. Vi har forståelse for at det er knappe ressurser og travelt i det offentlige, og at arbeidsdagen er over klokka fire, og at man ikke kan drive saksbehandling etter dette. Men prøv opptil 24 timers arbeidsdager, 365 dager i året, uten ferie, overtidsbetaling eller mulighet for å avspasere. Og så forventes det at vi skal svare innen 3 uker.

Mange av våre medlemmer opplever dessuten at særlig kommuner spekulerer i det faktum at foreldre aldri slutter å gjøre alt de kan for sitt syke barn uansett. For det er jo ikke akkurat sånn vi bare setter igjen ungene våre på rådhustrappa når vi ikke orker mer. Så livet blir satt på vent – i uoverskuelig fremtid.

Løvemammaene var i denne komiteen i fjor også, og forfjor og året før det også. Vi ba om det samme da som vi ber om nå. Vi må ha frister inn i forvaltningsloven som også gjelder det offentlige. Det kan ikke være en slik forskjellsbehandling på det offentlige og folk som trenger tjenester.

For noen familier handler det faktisk om liv og død. Når staten selv bryter lovens intensjon, og lar barn og familier stå i årevis uten både svar og forsvarlige tjenester, så kan vi ikke lenger kalle oss en rettsstat.

Skriftlig høringsinnspill fra Løvemammaene

Løvemammaene representerer alvorlig syke og funksjonshindrede barn og ungdom, og deres familier. Vi har over 9400 medlemmer. Vi ser med bekymring på at budsjettforslaget for 2026 på grunn av hva det pas rommer.

La loi administrative

Forvaltningsloven er en lov uten tennene den trenger. I dag finnes det nemlig ingen reelle tidsfrister i forvaltningsloven. I § 11 a står det kun at «forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold».
Det høres greit ut, men i praksis betyr det ingenting. Forvaltningsorganene finner alltid «grunner» til opphold, som underbemanning, ferieavvikling, sykefravær eller «mange saker». Og når de bryter denne plikten, skjer det ingenting. Ingen reaksjoner. Ingen konsekvenser.

Konsekvensene bæres i stedet av familiene som allerede står i knestående. Foreldre må slutte i jobb, mister inntekt, barna mister nødvendig helsehjelp, og hverdagen kollapser. Vi snakker om barn som trenger medisinsk oppfølging, tilsyn, avlastning og trygghet – ikke om tålmodighet med systemet.

Samtidig har vi foreldre absolutte frister. Vi må klage innen to til seks uker. Oversitter vi fristen, mister vi klageretten vår. Systemet stiller altså familier til ansvar med korte og strenge frister, mens forvaltningen selv kan bruke måneder og år på å svare. Dette er grunnleggende urettferdig, og det bryter med prinsippet om maktbalanse mellom innbygger og stat.

Stortinget vedtok i 2023–2024 en rekke oppmodingsvedtak (nr. 968–972) om å innskjerpe kravene til saksbehandlingstid og retten til svar, styrke veiledningsplikten slik at informasjonen faktisk blir forstått, sikre alternativer til digitale løsninger, og offentliggjøre statistikk over forventet og faktisk saksbehandlingstid. I årets budsjett opplyser Justisdepartementet at disse vedtakene «skal følges opp», men det fremmes ingen konkrete forslag om lovfestede frister eller tidsplan for ny forvaltningslov. Familier står derfor fortsatt uten reelle tidsrammer for når en sak skal være ferdig behandlet.

Løvemammaene etterlyser at regjeringen legger frem konkrete lovforslag i løpet av 2026. Familier som lever med kontinuerlige pleieoppgaver, kan ikke vente i måneder og år på kommunale eller statlige vedtak.

Nous vous rappelons le "Examen des services de santé et de soins pour les enfants handicapés». Document 3:15 (2020-2021). Ils concluent que :

Il existe de grandes différences et des capacités insuffisantes dans les services d'adaptation des établissements de santé pour les enfants.

Il existe de grandes variations entre les communes dans l'utilisation des secours.

Le traitement des plaintes par les administrateurs de l'État a un grand impact sur les services que reçoivent les familles.

Les familles doivent assumer elles-mêmes une grande responsabilité pour obtenir de l'aide et coordonner les services.

"Le Bureau National d'Audit considère qu'il est grave que les services destinés aux familles avec enfants handicapés dépendent du lieu de résidence et que les parents eux-mêmes doivent faire beaucoup pour obtenir l'aide dont ils ont besoin. L'attribution des services aux enfants handicapés varie considérablement d'une municipalité à l'autre. L'allocation des communes est également affectée par le fait qu'il existe de grandes différences dans l'offre d'habilitation entre les régions sanitaires, tant en termes d'investigation et de diagnostic que d'orientation fournie par les communes. En outre, les variations municipales sont liées au fait que les administrateurs de l'État ont des pratiques différentes dans le traitement des plaintes des parents concernant les décisions des municipalités.

Det er med andre ord også behov for tydeligere myndighet hos Statsforvalteren.

La sécurité juridique dans la mesure où le système de plaintes est mis en place et avec le manque d'autorité de l'administrateur de l'État ne reflète pas l'exercice du pouvoir auquel peuvent être exposées plusieurs familles aux prises avec une lourde charge de travail. Les familles sont à la merci de l'aide du public pour avoir une vie vivable. Lorsque la municipalité ne remplit pas ses fonctions et échoue gravement, l'administrateur de l'État n'a pas de réelle autorité pour se retirer.

Løvemammaene mener det er på høy tid å lovfeste tydelige frister i forvaltningsloven, og innføre sanksjoner når myndighetene bryter dem.
Det må være mulig å stille de samme kravene til staten som staten stiller til familiene. Hver dag i klagekø er en dag barn lever uten forsvarlighet.

Rettssikkerhet som forsvinner når barnet er sykt eller funksjonshindret

Når staten mener at et barn lever under omsorgssvikt, kan barnevernet gripe inn og overta omsorgen. Det er strengt regulert, sakene må prøves i nemnd, og både barn og foreldre får bistandsadvokat på statens regning. Dette sikrer rettssikkerhet, slik det skal være i et rettssamfunn.
Men når staten bestemmer at et alvorlig sykt eller funksjonshindret barn må flyttes på institusjon – ikke fordi foreldrene svikter, men fordi kommunen ikke klarer å gi nok hjelp i hjemmet – finnes ingen slike rettigheter. Ingen nemnd, ingen automatisk rettsprøving og ingen bistandsadvokat. Barnet og familien mister retten til å bli hørt, til å bli prøvd, til å få rettshjelp, selv om tiltaket er minst like inngripende som en omsorgsovertakelse.

Dette skjer i Norge i dag. Barn flyttes fra hjemmene sine mot sin og foreldrenes vilje, uten krav om domstolsbehandling. Det er et alvorlig rettssikkerhetsbrudd, og i strid med både Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon, som slår fast barnets rett til å vokse opp med familien sin.

Rettshjelp ved kommunale og statlige vedtak

Den nye rettshjelpsordningen utvider enkelte prioriterte sakstyper, men kommunale helse- og omsorgsvedtak er fortsatt ikke prioritert. De faller fortsatt inn under unntaksregelen om «særlig velferdsmessig betydning». Dette rammer familier som må føre sak mot kommunen for nødvendige tjenester, BPA, avlastning eller boligtiltak. Og erfaringsmessig våger ikke familiene å kjøre disse sakene i frykt for å bli økonomisk ruinert. Vi ber derfor Stortinget om å gjøre kommunale helse- og omsorgsvedtak til en prioritert sakstype i rettshjelpsloven, på linje med barnevern- og trygdesaker. Dette vil sikre at foreldre med pleietrengende barn får reell tilgang til rettigheter som i dag bare eksisterer på papiret.

Løvemammaene ber om:

at det lovfestes konkrete saksbehandlingsfrister i forvaltningsloven.

rett til foreløpig svar når fristen ikke kan holdes, og automatisk oppfølging og klagerett når tidsfrister brytes.

at det innføres sanksjonsmuligheter når offentlige organer bryter frister.

at barn og foreldre får rett til bistandsadvokat i saker der kommunen uten samtykke fatter vedtak om å flytte barnet ut av familiehjemmet på grunn av tjenestebehov.