Høringsinnspill: Forslag til styrking av barn og unges rettssikkerhet ved tvangsbruk i psykisk helsevern

Løvemammaene har sendt høringsinnspill om forslag til styrking av barn og unges rettssikkerhet ved bruk av tvang i psykisk helsevern. Vi støtter tiltak som gir barn tydeligere rettigheter, bedre medvirkning og sterkere vern mot inngripende tiltak. Samtidig er vi opptatt av at rettighetene må ivaretas like godt for barn med sykdom, funksjonsvariasjoner, sammensatte behov og kommunikasjonsvariasjoner.

Les hele høringsinnspillet i sin helhet nedenfor:

Høringsinnspill – forslag til styrking av barn og unges rettssikkerhet ved tvangsbruk i psykisk helsevern 

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig organisasjon som jobber med å opplyse om og forbedre rettighetene til barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjon. Vi brenner forstøtte, frihet og likestilling til hele familien. Organisasjonen er voksende og har i overkant av 11 000 medlemmer. 

Vi møter familier som står i krevende situasjoner hvor det er behov for omfattende helsehjelp, samtidig som hensynet til barnets integritet, medvirkning og rettssikkerhet må ivaretas. 

Barn har rett til nødvendig helsehjelp, omsorg og beskyttelse. Samtidig har barn rett til å bli hørt og få sin mening tillagt vekt i saker som angår dem. Når et barn motsetter seg psykisk helsehjelp, oppstår det ofte vanskelige avveininger mellom behovet for behandling og barnets rett til selvbestemmelse. Nettopp derfor må rettssikkerheten være særlig sterk når tvang vurderes eller benyttes. 

Helsedirektoratets alternativ 1 

Løvemammaene støtter målet om å styrke barns rettssikkerhet ved bruk av tvang i psykisk helsevern. Vi støtter i hovedsak alternativ 1, som innebærer at det skal treffes formelle vedtak når barn motsetter seg psykisk helsevern, og at barn gis tilsvarende rettssikkerhetsgarantier som voksne. Vi mener dette vil gi en tydeligere og mer forutsigbar prosess, med bedre dokumentasjon, begrunnelse, kontroll og klagemuligheter. Barns rettssikkerhet styrkes når beslutninger om inngripende tiltak synliggjøres og etterprøves.  

Etter Løvemammaenes syn er det prinsipielt viktig at et barn som i realiteten holdes tilbake eller mottar psykisk helsevern mot sin vilje, ikke bare anses innlagt på grunnlag av foreldrenes samtykke. Når inngrepet overfor barnet har karakter av tvang, bør dette også synliggjøres rettslig gjennom et formelt vedtak med tydelige vilkår og rettssikkerhetsgarantier. Alternativ 1 innebærer at faglig ansvarlig må vurdere om vilkårene for tvungent psykisk helsevern faktisk er oppfylt, begrunne avgjørelsen og gjøre den til gjenstand for kontroll og overprøving. Dette gir etter vårt syn større åpenhet om tvangsbruken og et tydeligere ansvar enn en ordning hvor foreldresamtykket fortsatt er det eneste rettsgrunnlaget for etableringen av psykisk helsevern. Samtidig er det avgjørende at innføringen av formelle vedtak ikke fører til at barns behov vurderes etter en «voksenmodell» uten tilstrekkelig hensyn til barns utvikling, kommunikasjon, funksjonsnivå og individuelle forutsetninger.  

Rettssikkerhetsgarantiene må tilpasses barnet. Rettssikkerhet handler ikke bare om vedtak. Rettssikkerhet handler også om å bli forstått, hørt og møtt med respekt. Dette gjelder særlig for barn som lever med sykdom, funksjonsvariasjoner eller sammensatte utfordringer. Løvemammaene vil også understreke at innføring av vilkårene for tvungent psykisk helsevern for barn ikke må medføre at barn gis mer alvorlige psykiatriske diagnoser enn det er faglig grunnlag for, eller at barn med sammensatte behov faller mellom ulike regelverk og tjenester fordi de ikke passer inn i etablerte diagnostiske kategorier. Barnets rettssikkerhet og tilgang til nødvendig helsehjelp må ikke bli avhengig av diagnostisk tilpasning til regelverket. 

Helsedirektoratets alternativ 2 

Løvemammaene mener alternativ 2 inneholder viktige rettssikkerhetstiltak, blant annet tydeligere regler for kontrollkommisjonens behandling og økt kontroll. Vi mener likevel at dette alternativet ikke i samme grad synliggjør barnets egen rettsstilling når barnet motsetter seg innleggelse eller tilbakeholdelse. Foreldresamtykket vil fortsatt være det sentrale rettsgrunnlaget for etableringen av psykisk helsevern, selv når barnet opplever situasjonen som tvang. 

For Løvemammaene er det viktig å skille mellom foreldrenes rett og plikt til å ivareta barnet og barnets selvstendige rett til vern mot inngripende tiltak. Foreldrenes samtykke bør ikke alene være det som gjør det mulig å holde et barn tilbake mot barnets uttrykte vilje når situasjonen i realiteten innebærer tvang overfor barnet. På denne bakgrunn mener vi at alternativ 1 gir et sterkere rettssikkerhetsvern for barnet. 

Age limit 

Helsedirektoratet foreslår at helsetjenesten skal treffe vedtak for barn mellom 12 og 16 år, samt for barn under 12 år dersom alder og modenhet tilsier det. 

Dersom det innføres en flytende aldersgrense, må det stilles tydelige krav til hvordan modenhet skal vurderes og dokumenteres. Vurderingen må bygge på kunnskap om barnets sykdom, funksjonsvariasjoner, kommunikasjon og individuelle forutsetninger. Foreldrenes kjennskap til barnets uttrykksmåter, forståelse og reaksjonsmønstre må tillegges betydelig vekt. 

Dette er særlig viktig for barn som benytter alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), eller som av andre grunner har utfordringer med å uttrykke seg på en måte som omgivelsene lett forstår. For disse barna kan evnen til å forstå egen situasjon og uttrykke egne ønsker bli undervurdert dersom vurderingene ikke bygger på tilstrekkelig kunnskap om barnets kommunikasjonsform og forutsetninger. 

Løvemammaene mener det er særlig viktig at vurderingen av alder og modenhet ikke baseres på diagnose, talespråk, utviklingsnivå eller funksjonsvariasjoner alene. Manglende talespråk er ikke det samme som manglende forståelse, og behov for bistand til kommunikasjon er ikke det samme som manglende evne til å danne eller uttrykke egne synspunkter. Før et barn vurderes ikke å ha tilstrekkelig modenhet til å omfattes av de aktuelle rettssikkerhetsgarantiene, må det dokumenteres hvilke tiltak som er gjort for å gi barnet forståelig informasjon og støtte barnet i å uttrykke sin mening. Ved behov må dette omfatte ASK, visuell støtte, kjent kommunikasjonspartner eller annet individuelt tilpasset kommunikasjon. 

Løvemammaene er opptatt av at en flytende aldersgrense ikke må føre til ulik praksis eller svekket rettssikkerhet. Barn med sykdom, funksjonsvariasjoner og kommunikasjonsutfordringer må ha samme mulighet til å få sine rettigheter ivaretatt som andre barn. 

Barns medvirkning  

Mange barn som mottar psykisk helsehjelp har også nevroutviklingsforstyrrelser, kommunikasjonsutfordringer, medisinske tilstander eller andre forhold som påvirker hvordan de uttrykker seg. For disse barna kan motstand komme til uttrykk på andre måter enn gjennom tale. Motstand kan vise seg gjennom kroppsspråk, tilbaketrekning, uro, frustrasjon, unnvikelse eller atferd som lett kan mistolkes dersom helsepersonell ikke kjenner barnet godt nok. 

Løvemammaene er derfor opptatt av at vurderingen av barns motstand må skje med nødvendig kompetanse om diagnoser, behov og ulike måter å uttrykke behov og meninger på. Det må sikres at alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) brukes når det er relevant, og at barns egne kommunikasjonsformer blir forstått og tillagt vekt. Barn som ikke kommuniserer verbalt, må ha de samme rettssikkerhetsgarantiene som andre barn. 

Vi vil også understreke betydningen av reell medvirkning. Barn må få informasjon på en måte som er tilpasset deres alder, modenhet, språkforståelse og individuelle forutsetninger. Barnets stemme må sikres gjennom hele prosessen, også når barnet har behov for støtte til å uttrykke egne synspunkter. Reell medvirkning forutsetter ikke bare at barnet får anledning til å uttale seg, men at tjenesten aktivt legger til rette for at barnet kan forstå hva som skjer og formidle egne synspunkter. Barna må få nødvendig tid, støtte og tilgang til sine kommunikasjonsverktøy. 

Foreldrenes betydning 

Vi vil også fremheve betydningen av foreldrenes rolle. Foreldre skal ikke sitte alene med ansvaret for beslutninger om tvang overfor eget barn. Vi støtter derfor at helsepersonell får et tydeligere ansvar gjennom formelle vedtak. Samtidig må foreldrenes kunnskap om barnet anerkjennes og brukes aktivt. Foreldre kjenner ofte barnets kommunikasjon, reguleringsbehov, reaksjonsmønstre, belastningshistorie og tidligere erfaringer med helsevesenet bedre enn noen andre. Deres erfaringer bør inngå som en naturlig og dokumentert del av beslutningsgrunnlaget, i tillegg til at fokus på foreldreveiledning, samarbeid og styrking av foreldrerollen opprettholdes gjennom behandlingen av barnet innen psykisk helsevern. 

Løvemammaene støtter at foreldrene skal tilbys veiledning når nødvendig helsehjelp ikke kan gjennomføres på grunn av barnets motstand. Veiledningen må imidlertid være konkret, individuelt tilpasset og tilgjengelig når behovet oppstår. Den må ikke innebære at ansvaret for behandling, risikovurdering eller håndtering av alvorlige situasjoner skyves over på foreldrene. 

Når et barn har et sterkt behov for helsehjelp, men behandlingen må begrenses eller stanses, må familien få en tydelig plan for videre oppfølging, hvem de kan kontakte ved forverring, og hvordan barnet og familien skal ivaretas mellom kontaktene med tjenesten. Belastningen på foreldre og søsken må inngå i vurderingen av familiens samlede behov for støtte. 

Motstand hos barn og bruk av tvang 

For barn som lever med sykdom eller funksjonsvariasjoner, må motstand også forstås i lys av tidligere erfaringer. Mange har vært gjennom omfattende undersøkelser, behandlinger, innleggelser eller prosedyrer gjennom store deler av oppveksten. Det som fremstår som motstand mot behandling kan i noen tilfeller være uttrykk for smerte, frykt, manglende forståelse eller tidligere traumatiserende erfaringer. Dette stiller høye krav til individuell tilrettelegging og til at helsepersonell forsøker mindre inngripende løsninger før tvang vurderes. 

Løvemammaene mener det bør stilles en tydelig plikt til systematisk forebygging av tvang overfor barn og unge. Forebygging kan ikke være avhengig av den enkelte ansatte eller den enkelte institusjonens praksis, men må inngå i virksomhetens systematiske kvalitetsarbeid. 

For det enkelte barn bør det dokumenteres hvilke forhold som skaper trygghet, hva som kan utløse uro eller motstand, hvilke kommunikasjons- og reguleringsstrategier barnet har behov for, og hvilke tiltak som tidligere har bidratt til å forebygge tvang. Barnets og foreldrenes kunnskap bør inngå aktivt i dette arbeidet. Tilstrekkelig bemanning, kompetanse, kontinuitet i personalgruppen, tilrettelagte fysiske omgivelser og mulighet for aktivitet, hvile og skjerming på barnets premisser er også viktige forutsetninger for å forebygge situasjoner som kan utvikle seg til tvangsbruk.  

Løvemammaene vil også peke på at barn etter FNs barnekonvensjon er personer under 18 år. Barn mellom 16 og 18 år har fortsatt et særskilt behov for beskyttelse, og vi mener det er behov for en særskilt vurdering av om regelverket i tilstrekkelig grad ivaretar deres alder, utvikling og sårbarhet ved bruk av de mest inngripende tvangstiltakene. 

Kunnskap, statistikk og evaluering 

Løvemammaene mener at lovendringene må følges av systematisk registrering, offentlig statistikk og evaluering av tvangsbruk overfor barn og unge. Det bør blant annet være mulig å følge utviklingen i type tiltak, varighet, gjentatt tvangsbruk og alder. Det bør også undersøkes særskilt om barn med funksjonshindringer, nevrodivergente og kommunikasjonsvariasjoner har en annen risiko for å bli utsatt for tvang enn andre barn. Uten et slikt kunnskapsgrunnlag vil det være vanskelig å vurdere om lovendringene faktisk styrker rettssikkerheten og bidrar til å redusere unødvendig tvang. 

End 

Avslutningsvis støtter Løvemammaene forslag som styrker barns rettssikkerhet ved bruk av tvang i psykisk helsevern. Vi mener at krav om vedtak, begrunnelse, klagemuligheter og kontroll representerer en viktig styrking av barns rettigheter. Samtidig må lovverket og praksisen utformes slik at også barn med sykdom, funksjonsvariasjoner og kommunikasjonsutfordringer får reell mulighet til å bli hørt og forstått.  

For Løvemammaene er det avgjørende at styrket rettssikkerhet ikke bare blir formelle rettigheter på papiret. Rettighetene må kunne brukes av alle barn, også barn som ikke kommuniserer med talespråk, som trenger omfattende støtte for å forstå situasjonen eller uttrykke egne synspunkter, eller som er helt avhengige av at voksne rundt dem kjenner og forstår deres individuelle uttrykk. Barnets beste må være det grunnleggende hensynet, og all bruk av tvang må bygge på prinsippet om at den skal være nødvendig, forholdsmessig og siste utvei. 

With regards  

The lion mothers