Det føles ikke greit å måtte ta valget om hvilket barn som skal få gå på skolen og være sammen med venner.
Torsdag ettermiddag for snart to uker siden tikket det inn en melding på skolens meldingssystem Transponder: en ansatt på trinnet til åtteåringen hadde fått korona. Siden kid’en hadde vært hjemme, totalt isolert oppe på rommet sitt etter at hun hadde kastet opp tidligere i uka, valgte vi å holde henne hjemme den fredagen også. Beskjeden fra skolen var at alle elever, som altså hadde vært sammen med den smittede, skulle gå på skolen som vanlig og teste seg med hurtigtest på lørdag.
Helga var stille, og kid’en gikk på skolen som vanlig på mandag. Mot slutten av skoledagen kom en ny melding: To elever på trinnet hadde testet positivt. Elevene fikk med hurtigtester hjem, som de måtte ta før de dro på skolen tirsdag.
Onsdag formiddag kom en ny melding: to nye elever hadde testet positivt. Hurtigtest med i sekken, test før neste skoledag.
Eller?
Hvor mye skal en åtteåring tåle av testing? For hver hurtigtest gruet hun seg mer og mer. Samtidig føltes det som om det var et tidsspørsmål om når smitten nådde oss. Og hva da?
Hva med lillesøster, som har epilepsi og utviklingshemming og alvorlig cerebral parese? Hva med medelevene hennes på spesialskolen, hvor mange er i risikogruppa?
Som foresatte sto vi brått i et dilemma ingen fagpersoner har laget noen som helst retningslinjer for: Hva gjør vi med søsken av personer i risikogruppa, som igjen er nærkontakter med andre i risikogruppa?
Etter noen telefoner til begge skolene, sa valget seg selv.
Vår friske åtteåring måtte ofre skolehverdag og sosialt samvær med vennene sine for å beskytte lillesøster og hennes medelever. Vi fikk legeerklæring fra fastlegen som gyldiggjorde fraværet.
Jeg er ikke i tvil om at dette var et riktig valg – selv om alle leger som kan komme til å uttale seg har rett i at barna våre sannsynligvis ikke ville ha blitt veldig syk om de skulle bli smittet. Men det er ikke bare alvorlig sykdom vi ønsker å unngå. Et barn uten verbalspråk og med begrenset evne til å kommunisere, med utviklingshemming og en epilepsi som forverres av infeksjoner, sykdomsfølelse og kroppslig ubehag, bør ikke utsettes unødvendig for sykdom. Det vil si at vi tåler en forkjølelse nå og da, men gjør alt vi kan for å unngå influensa, omgangssyke og andre mer eller mindre vanlige infeksjoner.
Åtteåringen savner klassekameratene sine og savner å ha venner på besøk. Det er dette hun må ofre for at lillesøster skal få beholde skolehverdagen sin. Regnestykket er rett og slett slik at storesøster tross alt har minst å tape på å gå glipp av et par uker med skole.
Transpondermeldingene fortsetter å tikke inn. To nye smittetilfeller er bekreftet, og i foreldregruppa på Facebook opplyses det om ett til. Seks av tjue elever i klassen er eller har vært smittet.
Åtteåringen kjeder seg med hjemmeskole. Mamma og pappa har hjemmekontorpåpud, og sjonglerer amatørmessig undervisning (i motsetning til ordentlige lærere, blir vi visst mindre pedagogiske etter hvert som tiden går) med jobbmøter og -oppgaver. Likevel føler vi oss heldige som har hjemmekontor-jobber sånn at vi kan velge hjemmeskole. Hadde åtteåringen måttet gå på skolen samtidig som smitten brer seg, hadde vi måttet holdt søsknene fra hverandre – og likevel vært redde for å få smitten i hus.
I går kom meldingen om at barneskolene i kommunen skal ha hjemmeskole fra fredag av. Begrunnelse: «Selv om det å komme fysisk på skolen er veldig viktig for barn og unges sosiale liv, må vi erkjenne at for de aller fleste barn er julefeiring med familien også veldig viktig.»
Fortsatt er elever ikke regnet som nærkontakter med hverandre. Derfor skal barna i utgangspunktet gå sammen på skolen litt til, selv med stadig nye smittetilfeller i klassen.
I fjor satt vi i karantene på julaften, i likhet med mange andre familier med skolebarn i kommunen. Det er bra de har lært og gjør noe for å unngå at det skal skje i år. Men det er synd vi må velge hvilket av barna våre som skal få gå på skolen fram til da.
Anonym løvemamma