Høring i kommunal- og forvaltningskomiteen

I dag deltok Løvemammaene i den muntlige høringen om kommunal- og forvaltningskomiteens budsjett for 2026 (statsbudsjettet). Det var styreleder Bettina Lindgren og nestleder Elin Gunnarsson, som deltok på vegne av organisasjonen. 

Løvemammaene har også levert et skriftlig høringsnotat til komiteens medlemmer i forkant av den muntlige høringen der vi løfter alt fra kommunalramme og handlingsrom, ressurskrevende tjeneste, Husbanken og universell utforming.

Dere kan se og lese begge under her.

Den muntlige høringen i tekstformat

Vi vurderte helt ærlig å ikke stille i dag fordi vi er usikre på om det er bortkastet tid og har noe som helst mening. 

På toget inn til Stortinget overhørtes nemlig en stortingsrepresentant som snakket i telefonen og sa at “nå skulle de sitte og høre på ting som vi ikke kommer til å gjøre noe med uansett”.  

Det er et stort demokratisk problem dersom enkelte Stortingspolitikere ser på disse høringene som noe de må komme seg gjennom, og ikke som møter hvor de faktisk skal lytte og ta inn over seg innspillene fra mennesker som direkte berøres av deres beslutninger.  

Dere får betalt minst 1,2 mill. kr. for å representere oss – folk som trenger velferdsstaten, kommunale tjenester og hjelp for å kunne ha et verdig liv. Det skulle bare mangle at en aktivt lytter, oppriktig interesserer dere og faktisk gjør reelle vurderinger av de innspillene dere får. Hvis ikke, ber vi om at dere varsler oss til neste år, sånn at vi slipper å bruke penger vi ikke har på reiseutgifter, og tid på å organisere BPA-assistenter og barnevakt til syke barn, og flere timers ulønnet arbeid som uansett ikke har noen verdi.

Vi snakker på vegne av foreldre til barn og unge som piper i alarmer om natten, som får medisin før frokost, og som trenger at kommunen stiller opp når kroppen ikke samarbeider. Når kommuneøkonomien strammes inn, er det ikke «prosent» som kuttes – det er avlastningen som forsvinner, BPA-assistenten som nedskaleres, og fysioterapeuten eller koordinatoren som ikke ringer tilbake.

Vi ser konsekvensene over hele landet. 

Det er tapt barndom.  

Det er en sorg over å ha barn som alltid er en salderingspost i budsjettene.  

I virkeligheten vår er det ikke små kutt. Det er dype, gapende kutt som aldri stopper å blø. Det er barn uten BPA som ikke kommer seg ut av huset. Foreldre som bærer ungdommer opp trapper fordi takheisen aldri kom. Nattevakter som fjernes, så mor og far må gå på jobb uten søvn. Avlastning som reduseres til det umenneskelige – helger som forsvinner, hverdager som kollapser, og søsken som settes på vent. 

Det kuttes i spesialundervisning og assistanse i skolene. Fritidstilbudene som skulle gi deltakelse, blir borte når støttekontakt uteblir og ledsagerbevis ikke praktiseres likt. Foreldre skriver klager og vedlegg i nattens timer, mens vedtak drøyer og tjenester forblir uforsvarlige. 

Dette er ikke «effektivisering». Det er helse- og HMS-risiko i hjemmet uten nødvendig utstyr, plass og timer. Det er familier som må velge mellom inntekt og omsorg, mellom å følge opp søsken og å holde barnet trygt gjennom natten. Og det er barn som lærer mindre, deltar mindre og lever mindre, fordi systemet ikke løfter der det må. 

Rammen til kommunene er altfor trang.  

Løvemammaene frykter at barn kommer til å dø i kommunal regi i mangel på et forsvarlig tjenestetilbud.

Det skriftlige høringsinnspillet

Skriftlig høringsinnspill fra Løvemammaene

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig organisasjon som jobber med å opplyse om og forbedre rettighetene til barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjon. Vi brenner for støtte, frihet og likestilling til hele familien. Løvemammaene har over 9400 medlemmer og uttaler oss derfor på vegne av mange familier som organiserer døgnet rundt med medisiner, alarmer, nattevåk, sykehusbesøk, vedtaksbrev og søknader. Når kommunen strammer inn, er det ikke «prosenter» som forsvinner – det er våkne netter, skolefravær, jobbfrafall og barndom som blir borte. Derfor er det helt avgjørende at budsjettet faktisk treffer hverdagen vår. 

Kommunalramme og handlingsrom 

Regjeringen legger opp til realvekst i frie inntekter i kommunesektoren på 4,2 mrd. kroner i 2026. Demografi trekker om lag 2,9 mrd., som gir et «handlingsrom» på rundt 1,3 mrd. utover demografi. Dette tilsvarer ca. 0,7 % realvekst i frie inntekter. Frie inntekter utgjør om lag 73 % av samlede kommuneinntekter. Veksten fordeles ca. 85/15 mellom kommuner og fylkeskommuner. Antatt kommunal deflator for 2026 er 3,5 %. Med andre ord spiser pris- og lønnsvekst mye av realøkningen. 

Dette er i praksis en «videreføring med lite påslag». Øremerking til konkrete velferdstjenester (BPA, avlastning, støttekontakt, koordinerende enheter) er ikke økt, og kommunene må prioritere innenfor en ganske trang ramme.  

Når «frie inntekter» må dekke alt, blir tjenester til små, kostnadskrevende grupper (som våre barn) ofte skjøvet bakerst i køen. Det er akkurat her familier opplever kutt i timer, uforsvarlige tjenester, avslag på avlastning og år i klagekø. Løvemammaene har en sterk uro for at familiene våre nok en gang vil nedprioriteres når kommunene må kutte andre steder. Resultatet er at postkodelotteriet – som lever i beste velgående i dag, og som gjelder tjenester som egentlig skal være rettigheter – får fortsette.  

Ressurskrevende tjenester 

Kutt/negativ realvekst kan presse kommunene akkurat der behovet er størst (respiratorbarn, 1:1-oppfølging, tilsyn på natt). Den varslede evalueringen må brukes til å heve treffsikkerheten (innslagspunkt), slik at ordningen hindrer kutt i vedtak til familier som har barn med omfattende tjenestebehov.  

Husbanken 
Prioritering av barnefamilier/personer med utviklingshemming i startlån er positivt. Det kan gjøre det mulig for barn under 18 år å bli boende i familiehjemmet, nær barnehage/skole, fritidstilbud og venner, samt for unge voksne med store hjelpebehov/utviklingshemming å kunne bo i egnet og tilgjengelig bolig i nærmiljøet. 

Universell utforming (UU) og heis 
Kompetansetiltak og kartlegging er bra, men at heis-/utbedringsordningen er avviklet svekker tempoet i å gjøre eksisterende bygg tilgjengelige. Uten heis hjelper det lite at aktiviteten finnes – vi kommer oss jo ikke inn. 

Løvemammaene mener det er behov for følgende: 

• Ressurskrevende tjenester: Juster innslagspunkt slik at små kommuner ikke presses til kutt i vedtak. 

• Etablere et målrettet tilgjengelighetsløft for heis/utbedring i eksisterende bygg, med prioritet for barnehager, skoler, kultur- og idrettsarenaer der barn med funksjonshindring faktisk ferdes. 

• Nasjonal, digital ledsagerbevis-ordning i samarbeid med kommunene, og krav om aksept i tiltak finansiert av områdesatsinger. Ledsagerbevis uten aksept er verdiløst. 

• Husbanken: Følge opp prioriteringen av barnefamilier/personer med utviklingshemming i startlån og tilskudd – med måltall og årlig rapportering. 

Når budsjettet bare så vidt vokser, og nesten alt spises opp av demografi og priser, er det barna våre som taper. Hver time avlastning som forsvinner, betyr en time mindre søvn og en time mindre barndom. Komiteen kan endre kurs ved å målrette noen få, treffsikre grep i KDD-sporet – slik at rettighetene våre barn allerede har på papiret, faktisk leveres i hverdagen.