HVIS BUP IKKE KAN HJELPE MEG, HVEM ER DET SOM KAN HJELPE MEG DA?

I oktober 2020 kom Barneombudet ut med rapporten «Jeg skulle hatt BUP i en koffert», hvor konklusjonen var at dagens psykiske helsevern ikke er rigget godt nok for å oppfylle barns rett til best mulig helsehjelp. Denne kronikken, skrevet av organisasjonen Løvemammaene, er basert på erfaringene til en medlemsfamilie under oppfølging i BUP. På samme tidspunkt som rapporten fra Barneombudet ble offentliggjort satt lillesøsteren i familien med tårer i øynene og sa: «Mamma, til bursdagen min ønsker jeg at storesøster aldri skal gråte mer!»

Lillesøster er 7 år og sitter i baksetet på vei til skolen. Det har vært en tøff høst. Veldig tøff. For hele familien, men mest av alt for storesøster. Storesøster har grått – mye.

Storesøster er 13 år. Hun har vært syk i mange år. Betennelsene som har herjet i kroppen har satt dype spor og gjør henne utmattet. Kroppen verker hver dag. Det siste året har også tankene og følelsene verket mer og mer. Det er som om hun aldri får fred. Foreldrene har veiledning fra BUP i påvente av at hun selv skal bli klar for oppfølging. Ved skolestart kjenner storesøster at tiden er inne. Hun er klar for samtaler. «Jeg trenger noen å snakke med fort».Foreldrene gir beskjed til BUP, de tenker at det sikkert går raskt når hun allerede er i systemet. En uke blir til to uker, og to uker blir til fire uker. De hører ikke noe fra BUP. Imens vokser mørket. «Er det ingen som hører meg? Jeg trenger noen å snakke med nå!». Storesøsters håp om at noen kan hjelpe henne er i ferd med å forsvinne. Det ender med akutt innleggelse på BUP sengepost, faktisk to akutte innleggelser i løpet av ei uke. 

Storesøster blir skrevet ut med lovnad om planlagt innleggelse «så fort som mulig». Verken hun eller familien er forberedt på at det innebærer nesten en måneds ventetid. De får ingen oppfølging fra BUP i ventetiden. De blir en kasteball mellom sengeposten og poliklinikken. Sengeposten ber dem ringe poliklinikken, og poliklinikken sier de ikke vil gi et poliklinisk tilbud før etter innleggelsen. 

Endelig kommer dagen. Storesøster og foreldrene er spente. Endelig skal de få den hjelpen de har ventet så lenge på. Men det blir ikke slik de har håpet. Verken storesøster eller foreldrene føler de blir hørt eller forstått. Innleggelsen bærer preg av at behandlerne har laget et behandlingsopplegg uten at storesøster og foreldrene har fått være med på prosessen. Behandlerne vet visst hva storesøster trenger etter å ha sett henne innlagt akutt noen dager for snart en måned siden. Ingen spør storesøster om hva hun ønsker. Ingen hører foreldrenes innvendinger og spørsmål – de er bare vanskelige. Foreldrene må da skjønne at de må spille på lag med BUP hvis de skal klare å hjelpe datteren deres.

Storesøster får en ukes innleggelse, og hun lurer på om hun vil rekke å bli ordentlig trygg på de voksne på så kort tid. Psykiateren sier at hun ikke kan være innlagt lenger enn det. Da kan hun komme til å synes at det blir så fint å være der, så fint at det blir vanskelig å reise hjem igjen etterpå. Storesøster synes ikke det gir mening, for det er på ingen måte fint å være der.

Hun føler seg verken sett eller hørt. Så hun tar på seg masken og leker at alt er greit. Hun gjemmer alle de vanskelige følelsene og tankene nederst i magen, og gjør som hun får beskjed om.

På sykehuset er de veldig fornøyde. De sier at hun er bedre. Når hun skrives ut, faller masken. Hun klarer ikke slutte å gråte.

Ved utskrivelse sier psykiateren at hun skal få ny innleggelse om to til tre uker. Storesøster lærer fort at hun ikke bør stole på BUP. To uker etter utskrivelsen får foreldrene telefon fra sengeposten om at de ikke har kapasitet til å ta henne inn, at de har alt for mange akutte innleggelser og at de ikke vet når de kan gi henne et tilbud. På tross av foreldrenes gjentatte henvendelser med bønn om et poliklinisk tilbud i påvente av innleggelse, skjer det ingenting. De blir ikke en gang ringt tilbake. Storesøster har fortsatt vonde tanker og følelser, og håpet om at noen kan hjelpe blir mindre for hver dag som går. «Hvis BUP ikke kan hjelpe meg, hvem er det som kan hjelpe meg da?» 

Når foreldrene forsøker å sette ord på hvilken hjelp de trenger fra BUP, en hjelp tilpasset den sammensatte helsetilstanden til akkurat deres barn, blir de ikke møtt med forståelse og respekt, men massiv motstand. Det ender med at BUP truer med å sende bekymringsmelding til barnevernet. Ikke fordi BUP er bekymret for omsorgssvikt, men fordi det er en rutine de har når foreldre ikke samarbeider. Storesøster synes det er rart at BUP, som ikke en gang kjenner henne, har fasiten på hva hun trenger. Det hjelper jo ikke at de har hatt «mange som henne» til behandling før.

Både storesøster og resten av familien, får erfare at Barneombudet har rett i å være bekymret for at BUP har manglende fleksibilitet i behandlingen når det gjelder å tilpasse seg barns behov. Barneombudet har rett i å være bekymret for kompetansen til de som skal gi behandling til barn med komplekse lidelser. Barneombudet har rett i at «(…) myndighetene må tenke nytt, lytte til barn og unges erfaringer og ta innover seg at tjenestene må tilpasses barn og unges særskilte behov for fleksible tjenester».

Barn og ungdom fortjener tidlig, god og riktig hjelp!

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Share on print
Rull til toppen