TROEN PÅ KOMMUNENE

Troen på at kommunene vil ta ansvar.

Det vises stadig til at de som mister pleiepengene sine jo vil ha rett til omsorgslønn, eller at kommunene jo skal ta ansvaret slik at disse foreldrene kan gå på jobb. Vi vil kommentere at barn som er innlagt i sykehus, uansett er avhengig av foreldrene sine for å føle en viss trygghet. Dette er uavhengig av om kvoten ikke er brukt opp eller er brukt opp. Barnas behov før og etter kvoten er akkurat de samme. Det samme gjelder barn som er svært syke, på tross av at det er satt inn helsehjelp så har barnet egne behov og rettigheter også etter annet lovverk (Barnekonvensjonen og paragraf 6 i forskrift om barn innlagt i helseinstitusjon)

Noe annet, men særdeles viktig er at det er et kjempestort problem at hva kommunene ofte mener er forsvarlig hjelp, rundt de barna med størst kompliserte tilstander, ofte i virkeligheten er svært langt unna å være forsvarlig. Det er nesten umulig for kommunene å opparbeide seg god nok kompetanse rundt de mest kompliserte barna. Disse barnas liv avhenger av at foreldrene som kjenner barna og alt medisinsk utstyr best, får være hos barnet. Når det er et slik sprik, dvs at kommunen mener de har satt inn god nok hjelp, men foreldrene og legespesialister vurderer at det langt fra er forsvarlig, så tar det enormt lang tid å føre en klagesak gjennom fylkesmannen og tilsyn etc.

Fylkesmannen/ Helsetilsynet er de eneste som kan overprøve dette med kommunens skjønn av hva som er forsvarlig akkurat inn mot et enkelt barn. I mellomtiden nektes foreldre omsorgslønn med den bakgrunn at kommunen mener de tjenestene de har satt inn er forsvarlig. Og dersom foreldrene da er nødt til å dra på jobb, slik det legges opp til, så kan barnet ditt dø mens du er på jobb. Ergo det lønner seg ikke for disse foreldrene å jobbe dersom risikoen for å miste barnet er overhengende. Og det er den virkelig! Så alvorlig er det i noen få tilfeller! Dette er snakk om få familier i den store sammenheng og for å sikre disse, må det også endringer til i flere paragrafer enn paragraf 9-10.

Paragrafene som omhandler gradering og omhandler når man ikke lenger har rett til pleiepenger, er også svært viktig å se på!
Dette må også behandles under kommite behandlinga.

Det samme gjelder at foreldre som får barn med progredierende lidelser eller barn som er inni sin siste fase av livet, mangler helt vern i det nye lovverket. Så snart kommunen har satt inn hjelp som overstiger 80 prosent av en arbeidsuke på 37,5 timer, så mister også disse foreldrene rettigheten til pleiepenger slik lovverket står nå. Og det gjelder på tross av at du vet at det bare går en vei for barnet ditt og du ikke klarer å tenke på noe annet enn at barnet ditt skal føle seg tryggest mulig. I disse situasjonene er det det eneste foreldrene tenker på at de har behov for å få den siste tida sammen med barnet sitt. Det får du ikke om NAV følger nytt lovverk der det står at du mister rettigheten når gode tilsyn og avlastingsordninger er satt inn.