tvang, barn, tilrettelegging, sykehusklovnene, sykehusbarn, barn på sykehus, tvang mot barn

TVANG MOT BARN – BEDRE LØSNINGER

Bruk av tvang mot barn for å gjennomføre undersøkelser og medisinske prosedyrer er et omstridt, men likevel lite omtalt tema. Barn på sykehus har tragisk nok ingen lover som beskytter dem mot tvangsbruk. Derfor er det svært viktig at foreldre er klar over sine brukerrettigheter og foreldrerettigheter, slik at de våger å sette foten ned, eller ta til orde for barnets behov for tilrettelegging ved gjennomføring av undersøkelser og medisinske prosedyrer.

Her kan dere lese saken om en gutt som ble utsatt for tvang på sykehus, der foreldrene klaget til Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen) og fikk medhold i at sykehuset brøt forsvarlighetskravet. Denne saken er viktig fordi den skaper presedens, da det ikke finnes noen norske lover som beskytter barn mot tvang i helsesektoren.

Og her kan dere lese en flott artikkel i Bioingeniøren om hvordan å gjennomføre blodprøver uten tvang.

Noen generelle råd til deg som forelder:

Rådene er ikke ment for akutte og livstruende situasjoner.

Foreldre bør:

  • Snakke med helsepersonell om bekymringer i forkant og ta opp behov for tilrettelegging og evt. behov for medisiner.
  • Stille krav og fortelle hva som ikke godtas – være barnets talsperson.
  • Forberede, forberede, forberede!
  • Be om samkjøring dersom barnet har flere avtaler som innebærer stress, uro og angst for barnet.
  • Aldri love noe man ikke kan holde til barnet!
    Ikke si “det gjør ikke vondt” når sannsynligheten for at det vil gjøre vondt er til stede. Dette vil bare resultere i at barnet ikke kan stole på deg neste gang du sier det. Vær ærlig.
  • Stole på magefølelsen sin og våge å si nei når det føles feil.
  • Ikke godta noe du ikke ville godtatt for deg selv.
  • Snakke positivt om helsepersonell til barnet. Unngå uttrykk som “den dumme legen” eller “den slemme sykepleieren”.
  • Dersom innlagt: Ikke la barnet vekkes av blodprøver og lignende.
  • Be sykehuset om å få snakke med CL-team dersom barnet viser tegn til angst og traumer i forbindelse med sykehusbesøk og prosedyrer.

Forberedelser:

Barn har ulike utgangspunkt for hvor godt de lar seg forberede før undersøkelser og prosedyrer på sykehus. Alder, kommunikasjonsmuligheter, utviklingshemming spiller en vesentlig rolle. Forberedelser må derfor tilpasses individuelt, men kan innebære følgende:

  • Se på situasjonsbilder
  • Bruke symbolkort og ASK
  • Se video på sykehusets nettside eller på YouTube
  • Snakke om hva som skal skje, hva som er skummelt og hvilke ønsker barnet har
  • Tematisk lek med doktorutstyr
  • Noen sykehus har maskoter det kan være fint å lese om, f.eks. finnes det mange ulike minihistorier om sykehusmusa Rasmus på OUS sin nettside
  • Bøker som kan være aktuelle: “Karsten må på sykehus”, “Alfred bamse på sykehus”, “Lillesøster på legevakten”, “Thomas går til doktoren”, “Jo og Jenny på sykehuset”, “Supert sykehus”, “Se og lær sykehuset” og “Ella på sykehuset”
  • Spille Hei-spillet som åpner for å snakke om vanskelige situasjoner og følelser på en barnevennlig måte
  • Babyer er det vanskelig å forberede og forklare til. Her bør bedøvelsesplaster/krem, samt nærhet til en av foreldrene under prosedyren tilstrebes så langt det lar seg gjøre.

God tid:

Å ta seg god tid er kjempeviktig!
Helsepersonell bør ta seg tid til å snakke om hva som skal skje, gjerne vise hvordan ting gjøres på et kosedyr eller på foreldre hvis mulig. De bør også ta seg tid til å spørre barnet om det forstår hvorfor og hvordan, om barnet har noen spørsmål, og fortelle om premie som venter etterpå. Det kan være en idé å gjøre avtale med barnet før prosedyren dersom det er mulig. Avtalen kan innebære et morsomt kodeord, la barnet lage regler for gjennomføring eller at noen må danse “macarena” mens det hele foregår. Mulighetene for god gjennomføring er mange – det er bare å bruke fantasien og forsøke å tilpasse etter type prosedyre, barnets fungering og alder etter beste evne.

La barn ha kontroll over egen kropp og situasjon:

Det er jo bare å tenke seg hvordan det oppleves at fremmede mennesker holder en fast, drar fram apparater man aldri har sett før, kanskje stikker en nål gjennom huden eller prøver å dytte en sonde gjennom nesa og videre ned gjennom svelget mens man brekker seg, samtidig som man febrilsk gjør motstand til ingen nytte. Man mister fullstendig kontroll over kroppen sin og situasjonen man befinner seg i. Å ha fokus på dette når barn skal gjennom undersøkelser som kan virke skumle eller prosedyrer som kan være smertefulle, er alfa omega for å klare å gjennomføre på best mulig måte.

Barn som opplever respekt for kroppen sin og kan stole på at de blir hørt når de sier “nei” eller “stopp”, vil føle at de har kontroll over både kropp og situasjon til tross for at prosedyren er en utfordring. Det vil også skape tillit til helsepersonell og gi barnet mestringsfølelse når prosedyrer kan gjennomføres uten holding og intens frykt. Dette kan løses ved å benytte punktene ovenfor, forberedelser og god tid, samt ved å ta i bruk stopp-skilt. Det kan f.eks. være et rødt skilt, rød lampe eller et kort fra ASK-symboler for non-verbale barn, som brukes av barna når de ønsker å stoppe prosedyren.

Obs!

Helsepersonell må også ha et særlig fokus på de barna som ikke har et verbalt språk eller kan uttrykke seg adekvat, og som ikke kan bevege seg/gjøre motstand. Her bør barneavdelinger og bioingeniører/lab. ha gode rutiner for forberedelser, gjerne bruke symbolkort, og ha en tett dialog med foreldrene.

Bare fordi de ikke kan stritte imot eller si «stopp», betyr ikke det at det bare er å forsyne seg. Det barnet kan være like redd som det barnet som skriker så høyt at det høres på hele avdelingen.

Lystgass:

Flere barneavdelinger har begynt å ta i bruk lystgass til barn. Det er ingen alvorlige bivirkninger ved bruk av lystgass og det kan bidra til å redusere både angst, redsel, smerter og traumer i forbindelse med kortvarige medisinske undersøkelser og prosedyrer.

Les om Lystgassentusiastene i dette innlegget fra OUS.

I denne artikkelen fra Sykepleien kan dere lese om en gutt som får lystgass under en spinalpunksjon.

Her kan dere lese om lystgassbruk på Hammerfest sykehus. 
– Det er ubegripelig at ikke lystgass er innført på alle barneavdelinger, sier barnelege Jörgen Landehag.

Tidsskriftet for den norske legeforening har også omtalt bruken av lystgass til barn, som dere kan lese her.

Emla-plaster og “bananspray”:

Foto: Fürst

Emla-plaster er et bedøvelsesplaster man kan feste på huden i god tid før prosedyrer som innebærer stikk. Bananspray er en lett bedøvelsesspray som lukter godt, men som langt ifra har like god effekt som Emla-plaster. Plasteret bør tas på 1 time før blodprøvetaking. Tas av 10-15 min. før blodprøvetaking (kan være vanskelig å se/finne blodårene når det tas av like før). Emla finnes også i form av krem på tube.

Sykehusklovnene:

Foto: privat

Sykehusklovnene treffer barn og unge som er innlagt på sykehus. deres fokus er å se det friske i barnet, og møter barnet på dets nivå. Sykehusklovnene kan bidra under medisinske behandlinger, og det er bevist at klovnenes tilstedeværelse reduserer behovet for beroligende midler og uønsket bruk av tvang. Noen klovner har også spesialtrening i å være med under mer avanserte prosedyrer, som f.eks. narkose. Forskning viser at latter og glede reduserer smerte, styrker immunforsvaret og gir mindre stress, noe sykehusklovnene jobber daglig opp mot de ca. 30 000 pasientene de møter hvert år. Dersom du har et barn som sliter og er redd på sykehus, kan du kontakte Sykehusklovnene og spørre om bistand. Koordinatorene på barneavdelingene på sykehuset skal også kunne bistå i formidling av redsel og behov for klovner, og samkjøre med klovnene dersom det tar seg gjøre.

Sykehusklovnene finner du på disse sykehusene per 2021:

Ahus, Rikshospitalet, Spesialsykehuset for epilepsi, Sunnaas sykehus, Sykehuset i Drammen, Sykehuset i Vestfold-Tønsberg, Sykehuset Innlandet-Elverum, Sykehuset Telemark-Skien, Ullevål, Sørlandet sykehus – Arendal og Kristiansand, Sykehuset i Haugesund, Haukeland, Sykehuset i Ålesund, St.olavs Hospital, Sykehuset Levanger og UNN Tromsø. Klovnen Tulliball på SUS: Ved Stavanger Universitetssjukehus finner du klovnen Tulliball hvor han holder på med klovnerier i samarbeid med Stiftelsen sykehusbarn.

Beroligende medisiner:

Det har i mange år vært vanlig å bruke beroligende medisiner som Dexdor, Midazolam/Dormicum og lignende til barn. Beroligende medisiner gir en mild sedasjon (“rus”), når barnet ikke behøver narkose og anestesi. En del barneavdelinger er tilbakeholdne når det gjelder bruk av beroligende midler, både fordi det kan gi bivirkninger, det er ønskelig med minimalt med medisiner, og det er generelt lite fokus på å unngå tvangsbruk hos barn. Noen ganger vil det likevel være helt nødvendig for at barn skal klare å gjennomføre prosedyrer uten traumer, men det er viktig å merke seg at dette ikke er smertestillende – det må evt. komme i tillegg. Spesielt hos barn med langvarig behov for oppfølging og behandling på sykehus, der mindre invasive løsninger som er nevnt i dette innlegget ikke fungerer, er beroligende medisiner noe å vurdere nettopp for å forebygge traumer og psykiske vansker i framtiden.

Narkose:

Noen barn vil pga. sin sykdom/diagnose slite betydelig med å gjennomføre visse prosedyrer, og det er også en hel del undersøkelser som ikke er mulig eller forsvarlig for barn å gjennomføre i våken tilstand, som igjen vil utløse behov for narkose.

VAP:

Kan være aktuelt for barn og unge som må ta jevnlige blodprøver/få jevnlige infusjoner og/eller er vanskelige å stikke. VAP er forkortelse for Venous Access Port. Dette er et lite kammer som legges under huden. Kammeret har tilgang til en blodåre gjennom en tynn slange (kateter). VAP’en kan brukes til å ta blodprøver, gi cellegift og andre medikamenter/væsker. En kan også gi blod og intravenøs ernæring. VAP’en tåler opptil 2000 stikk og kan ligge i kroppen i flere år.

Bilde: Finnmarkssykehuset

Premier:

Foto: Gymo.no

Barn skal alltid få premie uavhengig av alder og funksjonsevne!
Vi opplever og hører dessverre stadig om helsepersonell som ikke gir premier til de aller minste barna, barn som har betydelige kognitive og kommunikative utfordringer, som f.eks. ikke kan se eller bevege seg, eller som helsepersonell av ulike grunner antar at ikke har glede av premier. Dette bør foreldre gi beskjed om dersom de utsettes for, slik at praksisen ikke blir normen. Barn skal alltid tilbys premie!
Stiftelsen Sykehusbarn sørger for at landets sykehus og barneavdelinger har premier til alle barn.

Perler for Helter:

Foto: privat

Perler for Helter er et perleprogram for barn opptil 15 år som er kronisk eller langvarig syke. Perleprogrammet skal hjelpe syke barn til både å se selv og vise verden hvor modige de er. Perlene synliggjør usynlige sykdommer, gir barna eierskap og mer kontroll over sin egen helse. En belønning for alle prøvelser. Hver perle betyr noe. Noe de kan være stolte av. En slags terapi. De ekstra fine og spesielle perlene – modighetsperlene – er et symbol på det som var skikkelig, skikkelig vanskelig, men som de mestret likevel. 

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Share on print
Rull til toppen