Å HA ET SPRÅK ER EN MENNESKERETT!

Løvemammaene, med Elin i spissen, har høsten og vinteren 2020 jobbet mye og intensivt med ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon), enklere forklart symbolspråk. Både gjennom samarbeidsmøter med andre organisasjoner og foreninger i språkmiljøet, og vedflere mailer og brev til politikere og departementet.

På samarbeidsmøtene har vi først og fremst hatt fokus på forslag til ny opplæringslov, der det foreslås å fjerne ASK-paragrafen, noe vi mener er helt uaktuelt. ASK-paragrafen som eksisterte ble praktisert i alt for liten grad i Norge og må styrkes – ikke strykes!

Parallelt med dette har Elin gjort flere politikere og departementet oppmerksomme på at ASK burde være et av minioritetsspråkene i Språkloven. 

Dette har forkjempere for ASK forsøkt å få gjennom tidligere, men har dessverre blitt møtt med hard motstand fra Kulturdepartementet og dermed aldri blitt gjenomført. Det vil ikke Løvemammaene akseptere!

I mailene og brevene har vi vist til at det i Norge finnes ca. 7500 barn som bruker ASK for å kunne snakke. 7500 barn som blir diskriminert hver eneste dag fordi de ikke kan snakke med munnen, eller med hendene. 

Vi applauderer at tegnspråk endelig har blitt tatt inn i Språkloven som et anerkjent språk! Dette er virkelig på tide (en overmoden sak), og et stort skritt i riktig retning for norsk språkhistorie.

Men – dessverre må vi bruke ordet «men» i denne sammenheng – hva med ASK? Symbolspråk? Hvordan blir det riktig å anerkjenne tegnspråk og endelig forstå viktigheten av det, når Kulturdepartementet fortsatt møter oss med en kald skulder når vi prøver å forklare viktigheten om ASK/symbolspråk?

25. mars var Språkloven til avstemming på Stortinget. Der var Freddy André Øvstegård (SV) og Silje Hjemdal (FrP) tydelige i sin tale om ASK! De viser at de har valgt å lytte til oss som har erfaring og kunnskap om ASK – vi som har skoene på. Vi som daglig får kjenne på uretten disse barna og deres familier blir utsatt for fordi det ikke er en lov som anerkjenner språket deres. AP og SP er også enige i dette, og sammen har de fått flertall om følgende:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om symbolspråk, der det foreslås hvordan retten til symbolspråk kan innlemmes i språkloven.» 

Dette er et viktig gjennomslag! Dette betyr at AP, SP, SV og FrP har lyttet og ønsker å gjøre noe med problemene og diskrimineringen ASK-familiene opplever. 

De nydelige talene fra Øvstegård og Hjemdal var som musikk i ørene for alle oss som på en eller annen måte har med ASK/symbolspråk å gjøre. Mindre rene toner kom dessverre fra kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) når han svarte ut spørsmålene. 

Han sa blant annet at han «forstår at ASK er en viktig støtte». Støtte? For de aller fleste barn(og voksne) som bruker ASK, så er det ikke en støtte – det er hele språket! En slik uttalelse viser bare hvor ekstremt lite kunnskap ministeren har om ASK/symbolspråk. Abid Raja fortsetter å forsvare hvorfor ASK/symbolspråk ikke får være en del av loven med at det ikke er et språk som overføres mellom generasjoner? Dette blir for dumt! Alle rundt personen som benytter seg av ASK/symbolspråk trenger i stor grad å lære seg ASK/symbolspråk for å kunne kommunisere med personen som bruker det, på lik linje som tegnspråk. Derfor blir en slik begrunnelse direkte misvisende, da det ikke nødvendigvis gjelder for tegnspråk heller. Når den personen som er døv/tunghørt må kommunisere med tegnspråk dør, så forsvinner jo også den læringen videre i generasjoner, slik ASK/symbolspråk vil gjøre. Han sier også at ASK ikke har dialektforskjeller, spesialisert ordforråd og regelstyrt grammatikk. For å slå hardt tilbake på Abid Raja i sine påstander, så har selvfølgelig ASK-brukerne et spesialisert ordforråd og regelstyrt grammatikk såfremt lovverket blir tydeligere og ASK-brukerne får bedre og sterkere rettigheter til sitt språk. De ASK-brukerne som ikke har de to overnevnte komponentene, er de som ikke har noen som kan eller orker å kjempe den tunge kampen, eller har kapasitet til å fikse dette for personen. 

For å si noe om dialektforskjeller, så holder vi oss i korthet og sier: For noe tull! Hvis øyestyrte PC’er med talesyntese hadde blitt prioritert, kunne dialekter absolutt vært en reell og flott mulighet for ASK-brukere til å kommunisere på den dialekten de ville hatt om de hadde hatt et talespråk. Men kanskje viktigst av alt: Dialekt kan aldri bli viktigere, enn å få et anerkjent språk! 

Samtidig som Abid Raja forklarer og unnskylder at ikke ASK/symbolspråk innlemmes i Språkloven, legger han også over alt ansvar på Kunnskapsdepartementet. Men, Kunnskapsdepartementet har kun ansvar for opplæringen i skolen for ASK-barna, og som nevnt tidligere er ikke denne bra nok per dags dato. Disse menneskene trenger også å sikre språket sitt, og det kan kun gjøres i Språkloven!

Løvemammaene har også mottatt et brev fra Kulturdepartementet, som svar på en oppfordring fra oss, som inneholder akkurat de samme argumentene og det som oppleves som en million unnskyldinger for hvorfor det skal fortsette å være greit å diskriminere ca. 7500 barn i Norge, og la språket deres anses som kun en «støtte».

Dette kommer vi ikke til å akseptere og denne kampen er ikke ferdig før den er vunnet! 

Et utklipp fra mail vi sendte til Kulturdepartementet:

«I Norge finnes det ca 7500 barn som trenger å snakke med symboler, det er altså ca 7500 barn som ikke har et anerkjent språk og som ikke får lov å til være en del av de «fullverdige» språkene og som står uten en lov i ryggen når de møter den store verden utenfor. 

Om vi legger til foreldre, besteforeldre, søsken, klassekamerater osv, så har vi plutselig en ganske stor mengde mennesker. Hvis vi later som at disse barna har 10 personer hver som har lyst å snakke med dem så er vi oppe i 75 000 mennesker. Vi kan nok anta at de fleste barn har langt fler enn 10 personer de noen sinne har lyst å snakke med, og som har lyst å snakke med de, pluss de barn som har blitt voksne, eller voksne som f.eks. har ALS eller har vært utsatt for en ulykke og som ikke lenger har verbal tale, da er vi fort oppe i noen 100 000 mennesker som hver eneste dag blir diskriminert og så langt i fra likestilt som det går ann å bli. 

For å fortsette regnestykket over hvor mange som involveres i ASK så har vi også hele fagmiljøet rundt disse barna (menneskene) som f.eks. lærere, fysio- og ergoterapauter, leger osv.

Det at barn ikke skal kunne fortelle om sin opplevelse på f.eks. sykehusinnleggelser, at de er redde og har vondt (og hvor har de vondt?) er ikke bare uverdig men også farlig.»

Enda et utklipp fra mail vi sendte til komitémedlemmene:

«Minner om andre minoritetsspråk som er anerkjent i Norge.

Sørsamisk: 2000 sørsamer i Sverige og Norge, og det anses å være ca halvparten som bor i Norge, og halvparten av det igjen anses å beherske språket (= ca 600 personer i Norge)

Lulesamisk: 750-2000 personer i Sverige og Norge, der majoriteten bor i Sverige.

Kvensk: 2000-8000 personer i Norge.

Norsk romani: Uklart, men det antydes å være mellom noen få hundre og noen få tusen mennesker i Norge.

Romanes: 300-400 personer i Norge.

Vi vet at det er ca 7500 barn som snakker med symboler. Barn. Hvilket betyr at det er langt fler når man teller inn personer over 18 år. I tillegg til den beregningen har man alle pårørende, venner, skolekamerater/arbeidskamerater, fagfolk osv, som skal kunne snakke med personer som bruker ASK/Symbolspråk.

Det er vanskelig å forstå at ASK/Symbolspråk ikke blir anerkjent av kulturdepartementet når vi ser at det er betydelig færre personer som inkluderes i flere av de andreminoritetsspråkene i Norge.

Dette kan bare anses som en diskriminering av flere tusen mennesker i Norge, og at det er lagt opp til at mennesker som ikke kan snakke med munnen, eller med hendene aldri blir likestilt i samfunnet.»

Link til saken i Stortinget:
Prop. 108 L (2019-2020), Innst. 253 L (2020-2021), Lovvedtak 89 (2020-2021)

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Share on print
Rull til toppen