Høringsinnspill til NOU 2026: 1 En bærekraftig kommunesektor

Løvemammaene har levert høringsinnspill til NOU 2026: 1 En bærekraftig kommunesektor. Vi er bekymret for at forslagene i utredningen i for stor grad vektlegger effektivisering og fleksibilitet, uten tilstrekkelig vurdering av konsekvenser for rettssikkerhet og likeverdige tjenester. Særlig barn med sykdom og funksjonsvariasjon og deres familier risikerer å bli hardt rammet. Bærekraft kan ikke oppnås på bekostning av grunnleggende rettigheter.

Under kan du lese høringsinnspillet i sin helhet:

Høringsinnspill- NOU 2026: 1 En bærekraftig kommunesektor

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig organisasjon som jobber med å opplyse om og forbedre rettighetene til barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjon. Vi brenner for støtte, frihet og likestilling til hele familien. Organisasjonen er voksende, og vi nærmer oss 10 000 medlemmer.

Løvemammaene takker for muligheten til å komme med høringsinnspill. Vi har valgt å kommentere utvalgte forslag fra kommisjonens arbeid, slik de er presentert under punktene 1-5 nedenfor.

Innledningsvis ønsker vi å påpeke at det vises ofte til at vi «går tom for personell før vi går tom for penger», og at rekruttering er den største utfordringen i kommunesektoren. Rekruttering er viktig, men realiteten er at kommuneøkonomien er det største problemet. Kommunenes handlingsrom bestemmes i stor grad av statlige overføringer. Samtidig som den norske stat aldri har vært rikere, og betydelig rikere enn sammenlignbare europeiske land, går mange kommuner med underskudd. Norge burde hatt alle forutsetninger for å tilby de beste helse- og omsorgstjenestene, både kommunalt og i spesialisthelsetjenesten.

Kommisjonen legger til grunn at redusert statlig styring og økt lokalt handlingsrom skal bidra til mer effektiv ressursbruk og bedre utnyttelse av personellressurser. Løvemammaene mener dette premisset i for liten grad problematiseres. Kommisjonen viser selv til betydelig variasjon i lovoppfyllelse mellom kommuner, med nivåer fra om lag 50 til 99 prosent. Løvemammaene mener at redusert statlig styring og færre nasjonale krav vil kunne forsterke eksisterende forskjeller og øke risikoen for at rettigheter ikke oppfylles.

For familier med alvorlig syke barn er erfaringen at redusert styring ofte gir økt vilkårlighet, større geografiske forskjeller og svekket rettssikkerhet. Det er ikke tilstrekkelig dokumentert hvordan de foreslåtte tiltakene vil påvirke de mest sårbare gruppene i samfunnet.

Kommisjonen peker også på behovet for å mobilisere arbeidskraft i årene fremover. Løvemammaene vil understreke at familier med alvorlig syke barn og barn med funksjonshindring allerede utgjør en betydelig og ofte usynlig del av omsorgsarbeidet i Norge. Mangelfulle tjenester fører i dag til at altfor mange foreldre reduserer eller faller ut av arbeidslivet. En svekkelse av tjenestene vil derfor kunne forsterke – ikke redusere – utfordringene knyttet til arbeidskraft i kommunesektoren. Bærekraft handler ikke bare om økonomi og personell. Bærekraft må også forstås i lys av likeverdighet og menneskerettigheter.

Om CRPD og barns beste

Statsforvalteren i Rogaland presiserer i sin veiledning om CRPD i enkeltsaker etter helse- og omsorgstjenesteloven , datert 15.03.26 at CRPD bygger på en viktig endring i tilnærmingen av hvordan samfunnet skal møte barn og voksne med funksjonsvariasjoner. CRPD fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med funksjonsvariasjoner.

Og videre at det er en rød tråd i CRPD er at den målbærer et paradigmeskifte i tilnærmingen til personer med funksjonsnedsettelser, fra en medisinsk tilnærming til en rettighetsbasert tilnærming. Dette betyr at fagpersoner skal gå bort fra vurderinger av hva som er til personens «beste» til en kartlegging av personens ønsker. Selvbestemmelse er derfor en sentral del av konvensjonen.

Det er påfallende at NOU-en i så liten grad retter seg mot barn og deres familier. Vi finner ingen spor av vurderinger av barns beste eller barnerettslige vurderinger i arbeidet med en bærekraftig kommunesektor. Dette er problematisk, ettersom det etter både norsk lov og barnekonvensjonen foreligger en plikt for departement, direktoratet, fylke og kommuner til å vurdere barnets beste før det treffes beslutninger som berører barn, enten det gjelder enkeltbarn, grupper av barn eller barn generelt. Løvemammaene mener dette er en vesentlig svakhet ved utredningen, og forutsetter at barns beste gis betydelig større plass i den videre oppfølgingen av kommisjonens arbeid.

Kommisjonen viser til at en videre vil se hen prosessen av inkorporering av CRPD i norsk lov. Denne prosessen er nå landet og det er viktig at konvensjonen blir premissførende for en bærekraftig kommunesektor i fremtiden.

1. Avvikle lærernormen

Kommisjonens forslag om å avvikle lærenormen bekymrer Løvemammaene sterkt. For barn med sykdom og funksjonsvariasjon er lærertetthet, kompetanse og forutsigbarhet i skolen avgjørende for læring, mestring og inkludering. Mange av disse barna har allerede et sårbart opplæringstilbud, og redusert voksentetthet vil særlig ramme barn med behov for ekstra støtte og tilrettelegging.

Lærernormen er vært et viktig minimumsvern for å sikre at kommuner ikke reduserer lærertetthet til et nivå som går ut over elevenes rett til opplæring. Uten en slik norm frykter vi at økonomiske hensyn i enda større grad vil gå foran barns behov, og at forskjellene mellom kommuner vil øke ytterligere. Dette vil være i strid med prinsippet om likeverdige tjenester og retten til utdanning.

Løvemammaene mener at en bærekraftig kommunesektor ikke kan bygges ved å svekke grunnleggende rammer for barns opplæring. Å investere i barn tidlig er både samfunnsøkonomisk lønnsomt og helt nødvendig for å forebygge utenforskap senere i livet.

2. Fjerne kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesten

Kommisjonens forslag om å fjerne lovfestede kompetansekrav i helse- og omsorgstjenestene vil få alvorlige konsekvenser for innbyggerne og deres pårørende. Forslaget vil svekke kvaliteten i primærhelsetjenesten og bidra til økte forskjeller mellom kommuner.

Kommisjonen begrunner forslaget med at dagens kompetansekrav begrenser kommunenes handlingsrom. Løvemammaene mener dette er et feilaktig utgangspunkt når målet er likeverdige tjenester. Plikten til å etterleve menneskerettigheter kan ikke gjøres betinget av økonomi eller lokal kapasitet. Et kommunalt selvstyre kan ikke bygges på at det er for krevende eller kostbart å inkludere enkelte grupper i fellesskapet, dette vil i praksis innebære en uthuling av grunnleggende rettigheter.

Kommisjonen erkjenner selv at fjerning av kompetansekrav kan få negative konsekvenser for enkelte grupper, men vektlegger behovet for fleksibilitet. Løvemammaene mener at hensynet til fleksibilitet ikke kan gå foran innbyggernes rett til kvalitet, forsvarlighet og reell deltakelse. Å svekke kompetansekravene vil skape et alvorlig kompetansegap, det vil ramme mange innbyggere, også i små kommuner.

Riksrevisjonen har allerede dokumentert betydelige geografiske forskjeller i tilbudet helse- og omsorgstjenester. En fjerning av kompetansekravet vil forsterke disse ulikhetene ved at avgjørende kompetanse vil mangle i mange kommuner.

Løvemammaene mener at en fjerning av kompetansekrav er et svært alvorlig skritt i feil retning. Løvemammaene bistår årlig et stort antall medlemsfamilier. Mange av opplever allerede at kommunene ikke klarer å tilby forsvarlige tjenester og det tar flere år med gjentatte klagerunder å få på plass nødvendig hjelp. For flere familier kommer hjelpen for altfor sent. Konsekvensene er foreldre som faller ut av arbeidslivet, søsken som strever, og familier som ikke får den støtten de trenger for å oppleve mestring og deltakelse. Det koster å sikre kompetanse og kvalitet – men det koster langt mer å håndtere konsekvensene av å ha sviktet, i etterkant.

3. Innlemme, slå sammen og forenkle øremerkede tilskudd

Løvemammaene vil understreke at øremerkede tilskudd ofte er avgjørende for at statlige satsinger faktisk treffer målgruppen, og et viktig styringsverktøy fra stat og inn mot kommune. Erfaring viser at når midler innlemmes i rammetilskuddet, overføres det både mindre enn hva det faktisk koster for kommunen, og de brukes de ikke nødvendigvis til formålet de var ment for. Øremerking er derfor ikke et hinder for bærekraft, men et viktig styringsverktøy for å sikre kvalitet, rettssikkerhet og måloppnåelse.

4. Avvikle grunnskoletilskuddet i inntektssystemet

Kommisjonen begrunner forslaget med at tilskuddet kan gi uheldige insentiver i organiseringen av skolestrukturen. Løvemammaene vil understreke at det avgjørende ikke er modell i seg selv, men konsekvensene for barn med behov for tilrettelegging. Barns beste må tillegges avgjørende vekt ved endringer i inntektssystemet, og vi savner en tydelig barnerettslig vurdering av dette forslaget.

5. Forenkling av investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem

Investeringstilskuddet kommunene kan motta gjennom Husbanken, blant annet ved etablering av borettslag, er for mange av våre medlemsfamilier avgjørende. Denne modellen gir unge voksne med funksjonsvariasjon mulighet til å eie egen bolig, samtidig som de mottar nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Løvemammaene stiller spørsmål ved kommisjonens fremstilling av borettslagsmodellen som den mest kostnadskrevende boformen for kommunene. Beregninger fra Husbanken viser at dette ikke er korrekt. Det er betydelig sprik mellom Husbankens dokumenterte fordeler ved modellen og kommisjonens omtale av tilskuddsordningen.

Videre problematiserer kommisjonen dagens krav knyttet til investeringstilskuddet, herunder at omsorgsboliger ikke skal ha institusjonsliknende preg, bør ligge i ordinære bomiljøer, ikke være for store, og at brukergrupper ikke bør samlokaliseres på en uheldig måte. Kommisjonen hevder at slike krav øker bemanningsbehovet og begrenser kommunenes fleksibilitet.

Løvemammaene reagerer med stor bekymring på disse uttalelsene, og mener at kommisjonens forslag om å fjerne kravene er i direkte strid mot CRPD. Vi kan ikke utvikle en bærekraftig kommunesektor hvor noen holdes utenfor grunnleggende menneskerettigheter. Med disse forslagene så er vi tilbake til tiden før HVPU-reformen i 1991. En bærekraftig kommunesektor kan ikke utvikles ved å svekke retten til å bo selvstendig og verdig.

Dersom forenklingen i tilskuddet blir realisert, uten klare krav til rettigheter for målgruppen, frykter Løvemammaene at mange av våre medlemsfamilier ender i en loop mellom retten å selv velge hvor en vil bo og retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Og dersom kommunene blir presset til å vurdere disse to forholdene separat, så er det langt fra bærekraftig både for kommunen og innbyggeren selv.

***

Kommisjonen fremhever behovet for omstilling og effektiv ressursbruk i møte med strammere økonomiske rammer og økt etterspørsel etter tjenester. Løvemammaene vil avslutningsvis understreke at bærekraft i kommunesektoren ikke kan forstås snevert som effektiv ressursbruk alene. Omstillinger kan ikke gjennomføres på bekostning av rettssikkerhet, likeverdige tjenester og barns grunnleggende rettigheter. En kommunesektor som ikke sikrer barn og familier reell deltakelse og nødvendige tjenester, er ikke bærekraftig – verken sosialt, økonomisk eller menneskelig.

Løvemammaene vil anbefale at det i det videre arbeidet særlig legges vekt på: