Brev om «en rausere pleiepengeordning»

Løvemammaene har sendt brev til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus for å opplyse om hvorfor representantforslaget fra Sosialistisk Venstreparti om «en rausere pleiepengeordning» er så viktige for de det gjelder. Les brevet i sin helhet under.

Vi erfarer at nåværende regjering ikke klarer å se nødvendigheten og nytteverdien av representantforslaget om en rausere pleiepengeordning, og ønsker derfor å bevisstgjøre dere på hvor viktig denne er for de få det gjelder. Vi skriver til dere i håp om at dere kan og vil utgjøre en forskjell gjennom «stemmeseddelen» deres.

Pleiepengeordningen er livsviktig for familiene med de aller sykeste barna, slik at de kan få hverdagen til å gå opp og for at barna skal kunne ivaretas, og ha en så god og trygg barndom som mulig. Vi er derfor glade for at ordningen er som den er nå, men mener samtidig at den har forbedringspotensiale når det gjelder å ivareta foreldrene noe bedre. Ordningen i dag ivaretar barnet det gjelder og sørger for at foreldre ikke brenner seg ut ved å måtte jobbe 300 % i måneden. Det å motta pleiepenger innebærer at man som forelder utfører kontinuerlig tilsyn og pleie overfor barnet sitt. Det er den eneste trygdeordningen som krever en slik grad av ekstrem arbeidsinnsats. For noen til barnet blir bedre eller stabilt nok til å kunne tre tilbake i arbeidslivet, og for noen til barnet dør. Vi mener derfor at det er viktig å bedre foreldrenes situasjon så langt det lar seg gjøre, noe dere kan være med på å gjøre gjennom å støtte disse forslagene.

Forslag 1 omhandler at foreldre kan beholde samfunnsdeltakelse, lokal tilknytning og samfunnsengasjement f.eks. gjennom verv i idrettslag, lokalpolitikk, organisasjonsarbeid og lignende. Mange familier har flere enn et barn og man er som mor eller far gjerne engasjert som fotballtrener eller oppmann i svømmeklubben for friske søsken. For noen kan det å engasjere seg lokalpolitisk være verdifullt, gjerne med en plass i styret til partiets lokallag. Mens for andre gir verv i arbeidsliv- og interesseorganisasjoner mening i en ellers krevende hverdag. Mange timers dugnad med idrettslaget, på gruppemøter med lokallaget, samt høringsinnspill, politiske brev og opplysningsarbeid, er blitt gjort på toppen av å ha et pleietrengende barn. Dette gir foreldre mulighet til å bety noe og ikke miste seg selv i en annerledes og krevende hverdag. Det er tross alt barna som er syke – ikke foreldrene. At man da ikke skal kunne motta et lite honorar eller møtegodtgjørelse for engasjementet, finner vi underlig. Vi mener at det bør kunne innføres en inntektsgrense tilsvarende inntektsgrensen i uføretrygdordningen, der det er et tak på 0,4 G før uføretrygden avkortes. Vi er fullt klar over at deres inntekt allerede er nedjustert til 66 %, men den store forskjellen på uføretrygdmottakere og pleiepengemottakere er nettopp at de som mottar pleiepenger ikke er syke selv, og derfor heller ikke er begrenset i å yte et visst engasjement når man har mulighet for det. Om du er i ordinært arbeid kan du jobbe ekstra, engasjere deg så mye du bare orker, ja – til og med skaffe deg en ekstra jobb om så var. Alt dette tas fra deg den dagen du får et så sykt barn at du må over på pleiepenger. Det er ingen lønnsøkning (med mindre man er ut og inn i ordningen), og man får ikke ta opp boliglån, da pleiepenger sammenlignes med sykepenger – en ustabil inntekt. For mange går det også hardt ut over feriepenger og pensjon. Ved å støtte forslaget vil foreldre kunne opprettholde en viss kontakt med lokalsamfunn og engasjement gjennom andre nettverk som gir mening i en ellers tung hverdag, noe vi anser å være et folkehelsetiltak. Samtidig kan foreldrene motta et beskjedent honorar eller godtgjørelse, noe som vil være fint for å spe på familieøkonomien.

Forslag 2 omhandler retten til å motta pleiepenger i tre måneder etter barnets død. La oss være ærlige på at det ikke er noen forskjell på sorgen over å miste et barn etter 3 år og 2 dager, eller 2 år og 345 dager. Ikke godta sorgdiskriminering.

Slik ordningen er i dag, straffes foreldre som klarer å jobbe gradert eller fullt i perioder gjennom barnets liv. Man må nemlig ha mottatt fulle pleiepenger i minst tre år for å ha rett på pleiepenger i tre måneder etter barnets død. Klarer man tross alt å jobbe noe, har man kun rett på pleiepenger i seks uker. Dette gir ingen mening.

Et annet aspekt ved nåværende ordning som ikke gir mening, er den vilkårlige og kunstige grensen som er satt ved hhv. seks uker og tre måneder. Brennas argument er at foreldre som har mottatt pleiepenger i mer enn tre år kan trenge mer tid på å komme tilbake til arbeidslivet pga. lengden på perioden de har stått utenfor. Våre erfaringer er at foreldre er like ulike som partiene på Stortinget, og trer tilbake i arbeidslivet på ulike tidspunkt etter barnets død helt uavhengig av hvor lenge de mottok pleiepenger i forkant. Det vi derimot vet om tiden etter døden, og som forskning understøtter, er at risikoen for komplisert sorg øker om omstendighetene rundt dødsfallet er vanskelige, traumatiske og mangler ivaretakelse. Og det er allerede nok av grusomheter å ta av i den umiddelbare perioden etter et barns død, som å skrive dødsannonse, planlegge begravelse, motta brev fra NAV om at barnetrygden opphører uten så mye som et kondolerer, alle instanser som skal informeres, alle hjelpemidler og medisinsk utstyr som skal leveres eller hentes. Listen er lang og vond. Om man i tillegg skal måtte karre seg til fastlegen for å forsvare behovet for en sykemelding med påfølgende uriktig psykiatrisk diagnose journalført, så er det en ekstra og unødvendig belastning det er mulig å unngå ved å uansett ha rett til pleiepenger i en overgangsfase i tre måneder. Retten til pleiepenger etter barns død må være lik for alle som har mottatt pleiepenger før barnets dødsfall. Utgiftene i den forbindelse vil, om Stortinget ikke går inn for lik rett til pleiepenger i tre måneder etter barns død, uansett bare falle inn under en annen budsjettpost, som sykepenger. Sånn sett sparer ikke staten ei krone på å unnlate å gjøre overgangsordningen likeverdig.

For partier som er opptatt av tilknytning til arbeidslivet, er dette derfor et forslag som er midt i blinken å støtte.

I mangel på nyere tall og fordi tallet på barn under 18 år som dør årlig er nokså stabilt fra år til år, tar vi utgangspunkt i siste tilgjengelig tall fra 2017. Der viser tall fra NAV at det døde 126 barn i 2017 hvor foreldre hadde mottatt pleiepenger i forkant av dødsfallet. Noen av disse kommer seg raskt ut i arbeid igjen, andre ikke. Det er altså snakk om plussminus hundre foreldre. Som om det velter statsbudsjettet.