skole, spesialundervisning, budsjett, stavanger, stolt-avdeling

HØRINGSSVAR TIL OPPLÆRINGSLOVEN – PÅ TIDE Å TENKE NYTT!

Løvemammaene er en frivillig, diagnoseuavhengig og bred organisasjon som jobber for å opplyse om og forbedre syke og funksjonshemmede barn og unges rettigheter i Norge. Vi er en organisasjon som også rommer de alvorlig syke, medisinsk komplekse og døende barna, samt de veldig sjeldne, de udiagnostiserte og de usynlig syke barna i landet. Mange av disse barna har store utfordringer i møte med det offentlige og gjennom utdanningsløpet. I dette høringssvaret ønsker Løvemammaene å belyse områdene som fungerer, er problematiske og/eller trenger forbedring.

13 Elevens beste

Det er veldig positivt at departementet i kapittel 13.5.1 foreslår å lovfeste prinsippet om barnets beste i en egen bestemmelse i Opplæringsloven, og at målet med bestemmelsen er at den skal sikre at prinsippet om barnets beste blir ivaretatt i alle saker som berører barn. Det er også positivt at dette forslaget er i samsvar med anbefalingen fra FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Forslaget i kapittel 13.5.2, om at bestemmelsen om barnets beste i Opplæringsloven skal omfatte flere enn det Grunnloven og Barnekonvensjonen gjør, støttes. På denne måten blir rettighetene til elever over 18 år sidestilt med yngre elever, og som beskrevet er dette i samsvar med dagens regulering av barnets beste i blant annet skolemiljøsaker. Fordelen med dette forslaget er at regelen om barnets beste nå vil utvides til å gjelde generelt i alle saker, for alle elever. Løvemammaene mener at det må konkretiseres barns rett til medvirkning i saker/avgjørelser som berører barnet direkte. Barnet skal gis anledning til å uttale seg i saker som berører barnet, og vurderingen av barnets medvirkning skal fremgå i barnets-beste vurdering. Dette vil uavhengig punktet under sikre at barnet stemme kommer frem og blir en viktig del av barnets beste vurdering. Barns rett til medvirkning skal tilrettelegges ut fra barnets modenhet og funksjonsnivå, og der voksen er ansvarlig for å sikre nødvendig tilrettelegging slik barnet gis mulighet til å bli hørt.

For at denne bestemmelsen i Opplæringsloven skal følges opp i praksis i kommunene og fylkeskommunene, er det viktig at det nærmere innholdet i kravet om å vurdere elevens beste konkretiseres i bestemmelsen eller i forskrift til loven. Her støttes Barneombudets innspill i kapittel 13.5.2 om at loven bør inneholde momentene i vurderingen og gi veiledning om hvordan regelen skal forstås, og at retts pedagogiske hensyn bør vektlegges. En praktisk veileder, som departementet foreslår, vil sannsynligvis føre til at prinsippet om barnets beste får mindre betydning for elevenes skolehverdag, enn om det blir konkretisert i en mer utfyllende lovtekst.

14 Oppfølgingsplikt ved fravær

Løvemammaene støtter lovfestet plikt for kommuner og fylkeskommuner til å følge opp elever med høyt fravær fra opplæringen. Løvemammaene ønsker å understreke at det er et stort problem at alt for mange skoler ikke lytter til hverken foreldre, fastleger, kommunehelsetjeneste eller spesialisthelsetjeneste hva gjelder årsak til høyt skolefravær, og den skadelidende part blir til syvende og sist alltid barnet. Vi vil presisere at barn og unge med kroniske sykdommer/funksjonsnedsettelser stort sett har ufrivillig fravær, likevel opplever mange familier å bli meldt til barnevernet. I tilfellene der høyt skolefravær skyldes sykdom/funksjonsnedsettelse, blir barnevernet helt feil instans og ikke minst en enorm ressurssløsing. Det må derfor fremkomme helt tydelig i retningslinjene hvordan skolene skal forstå og håndtere slikt fravær. Fravær må alltid forstås som sammensatt av mange årsaker.

Det bør spesifiseres at kommuner har plikt til å utarbeide retningslinjer for oppfølging av fravær. Dette må inkludere registrering av fravær, handlingsplan for skolen og oppgradering til tverrfaglig samarbeid ved vedvarende fravær etter at skolen har utført sin handlingsplan. Det bør konkretiseres om elever med omfattende fravær skal henvises til PPT og om disse elevene skal prioriteres ved inntak til PPT. Det bør også komme klart frem at PPT sitt arbeid med tidlig innsats bør gjelde for elever som er i ferd med å utvikle alvorlig fravær, slik at PPT kan komme inn som konsulterende part før en konkret henvisning foreligger. I kommunens retningslinjer for oppfølging av alvorlig skolefravær bør det tydelig fremkomme hvordan samarbeid mellom ulike instanser skal iverksettes, slik som fastlege, skolehelsetjeneste, PPT, og evt. spesialisthelsetjeneste som f.eks. BUP. For alvorlig syke barn og ungdom bør det fremkomme hvordan behandlende instans i spesialisthelsetjenesten skal veilede i forhold til elevens behov for tilrettelegging og evt. helt eller delvis fritak fra opplæringsplikten. Her bør barn og ungdom som hører til inn under palliasjonsbegrepet særlig ivaretas.

22 Individuell tilrettelegging av opplæringen

22.6.2 Dele opp retten til spesialundervisning i tre rettigheter

I kapittel 22.6.2 støttes anbefalingen om at dagens rett til spesialundervisning deles opp i separate rettigheter, ved å skille mellom rett til individuelt tilrettelagt opplæring, rett til personlig assistanse og rett til individuell fysisk tilrettelegging. Det hadde vært svært uheldig om retten til individuelt tilrettelagt opplæring kun gjaldt ved avvik fra læreplanverket, da flere barn og unge ville mistet retten de per i dag har til spesialundervisning. Med de separate rettighetene som er beskrevet i forslaget vil de som trenger det kunne få rett til personlig assistanse og/eller fysisk tilrettelegging, selv om det ikke direkte er knyttet til opplæring.

Departementet har i tillegg vurdert at forslaget gjør det mulig for skolene å ansette andre personer for å utføre oppgaver som dreier seg om personlig assistanse. På dette området er det imidlertid stort behov for å rettighetsfeste muligheten til å benytte brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i skoletiden.

22.6.4 Om innholdet i retten om personlig assistanse

kapittel 22.6.4 står det spesifisert at Opplæringsloven ikke gir elevene rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Formuleringen i dette avsnittet er svært uheldig, og kan gi inntrykk av at det ikke er mulig å benytte BPA som personlig assistanse i skolesammenheng. Her må det tydeliggjøres at Opplæringsloven ikke er til hinder for at BPA kan brukes i opplæring, snarere tvert imot. Barn som allerede har vedtak om brukerstyrt personlig assistanse fra Helse- og omsorgstjenesten, må slippe å forholde seg til andre personlige assistenter i skoletiden. Faste brukerstyrte personlige assistenter, som kjenner barnet godt, og som omgås barnet i det daglige, vil være mye bedre rustet til å hjelpe barnet på skolen. Her kommer også prinsippet om barnets beste inn.

Brukerstyrte personlige assistenter vil i tillegg være bedre oppdatert på barnets behov for assistanse via kontinuerlig dialog med foreldrene og har kjennskap til barnet på ulike arenaer. Mange barn har også behov for medisinsk oppfølging i løpet av skoledagen, noe som krever solid opplæring og jevnlig praksis hvis det skal gjennomføres på en forsvarlig måte. Løvemammaene mener bestemt at BPA kan og må lovfestes som en rettighet til barn som allerede har vedtak om BPA fra kommunen, fremfor skoleassistenter.

I NOU:en som BPA-utvalget kom med 16.12 21 foreslås dette inn i ny Opplæringslov:

«Ny: § 5-2 Selvstyrt personlig assistanse (etter § 5-1. Rett til spesialundervisning)

Ved spørsmål fra ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal det utarbeides og oversendes en vurdering av og tilråding om selvstyrt personlig assistanse er nødvendig for at en elev på skolen skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. De konkrete og individuelle omsyn som det legges vekt på skal gå fram av vurderinga. Dersom selvstyrt personleg assistanse ikke blir tilrådd, skal det gå fram hvordan behovet til eleven i staden blir tatt vare på. Dersom ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse deretter gjør vedtak om selvstyrt personlig assistanse for eleven i skolen, skal skolen inngå avtale med arbeidsleder og medarbeidsleder for assistentene og tjenesteytere om når og hvordan assistansen skal ytes.

Forslag til ny opplæringslov 2 Endring, nytt andre ledd:

§ 11-4. Personlig assistanse

Elever har rett til den personlige assistenten de trenger for å kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den.
Ved spørsmål fra ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse skal det utarbeides og oversendes en vurdering av og tilråding om selvstyrt personleg assistanse er nødvendig for at en elev på skolen skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringa. De konkrete og individuelle omsyn som det legges vekt på skal gå fram av vurderinga. Dersom selvstyrt personlig assistanse ikke blir tilrådd, skal det gå fram hvordan behovet til eleven i stedet blir tatt vare på. Dersom ansvarlig enhet i kommunen for selvstyrt personlig assistanse deretter gjør vedtak om selvstyrt personlig assistanse for eleven i skolen, skal skolen inngå avtale med arbeidsleder og medarbeidsleder for assistentene og tjenesteytere om når og hvordan assistansen skal ytes.»

Det er foreslått noenlunde samme ordlyd inn mot selvstyrt personlig assistanse i SFO tiden i § 13-7»

Løvemammaene mener at dette forslaget burde gått enda lenger og gitt en helt tydelig rett til brukerstyrt/selvstyrt personlig assistanse både i skolen og i SFO.

I høringen bekrefter departementet at skillet mellom retten til personlig assistanse etter Opplæringsloven og etter Helse- og omsorgstjenesteloven kan være en utfordring. Dette bekreftes av mange foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. Den nye Opplæringsloven må derfor være tydelig på at BPA kan benyttes som personlig assistanse på skolen og må være en rettighet, gitt at vilkårene for vedtak om BPA er oppfylt.

Det er bra at departementet i kapittel 22.6.2 understreker at skolen skal se tilretteleggingsformer i sammenheng for elever som trenger en kombinasjon av ulike former for tilrettelegging i skolen, slik at eleven får et helhetlig tilbud. Her bør det imidlertid fremheves at skolen også bør samarbeide med andre etater i kommunen, som helse- og omsorgstjenesten, slik at alle kommunale tjenester får et helhetlig perspektiv.

Forslaget om å fjerne kravet om sakkyndig vurdering før det fattes vedtak om fysisk tilrettelegging og personlig assistanse, jfr. kapittel 24.6.4.6, støttes. Det er positivt hvis dette kan bidra til raskere tilrettelegging for elevene, samtidig som PPT kan bruke mer ressurser på forebyggende arbeid og tidlig innsats. Det er imidlertid en forutsetning at skolene aktivt inkluderer elevene og foreldrene i denne prosessen, slik at man sikrer forsvarlige vedtak. Det er også nødvendig at departementet, som foreslått, presiserer i lovteksten at elever med behov for andre former for tilrettelegging, i tillegg til individuelt tilrettelagt opplæring, skal ha en helhetlig vurdering av hvilken tilrettelegging eleven trenger i sakkyndig vurdering fra PPT, som også omfatter behov for fysisk tilrettelegging og personlig assistanse. Det fremkommer imidlertid ikke tydelig nok hvem som er ansvarlig for at ”nødvendige justeringer” gjøres, dersom det fremkommer som nødvendig for å realisere denne helheten. I realiteten kan elever med store og sammensatte behov, stå uten den nødvendige helheten i påvente av at flere instanser skal fatte justerte vedtak etter hva som fremkommer i sakkyndig vurdering.

30.6.2.2. Nulltoleranse, forebyggende arbeid og begrepet krenkelser

Departementets forslag i kapittel 30.6.2.2 om å videreføre bestemmelsen om nulltoleranse mot krenkelser og bestemmelsen om forebyggende arbeid, støttes. Det samme gjelder departementets forslag i kapittel 30.6.2.4 om å beholde plikten til å gripe inn mot krenkelser som en del av skolens aktivitetsplikt. Når det gjelder kapittel 30.6.3.2, skjerpet aktivitetsplikt, støttes departementets forslag om å videreføre rektors plikt til å melde fra til kommunen eller fylkeskommunen ved kjennskap til eller mistanke om at en ansatt på skolen krenker en elev. Det er veldig viktig at hensynet til elevene prioriteres, og det hadde derfor vært uheldig om den enkelte rektor skulle gjøre skjønnsmessige vurderinger i slike saker.

kapittel 31.6.8 ber departementet om innspill til om opplæringsloven bør ha regler om forebygging av fare og skade. Her støttes argumentet om å innføre en egen og særskilt regel om forebygging som tydelig retter seg mot det å i størst mulig grad kunne unngå inngrep/ bruk av fysisk makt mot elevene. Det er veldig positivt om det lovfestes at skolen skal arbeide løpende og systematisk, i samarbeid med elever og foreldre, for å unngå at det oppstår situasjoner som innebærer fysiske inngrep mot elever. All bruk av tvang skal registreres og informeres om til foreldre. Enkeltmelding, skademelding og avvik, alltid med kopi til foreldre Dette for å sikre rettssikkerheten da mange barn med utfordrende atferd er nonverbale, samt det skaper en refleksjon i arbeidsgruppen rundt barnet for å jobbe forebyggende med fokus på positiv tilnærming. Hva skjedde i forkant
Det er også fint at det fremheves at dersom skolen må gripe inn fysisk mot en elev gjentatte ganger, kan dette være et uttrykk for at skolen må iverksette nye eller andre tiltak for å forebygge at slike situasjoner oppstår igjen.

Alternativ og supplerende kommunikasjon

5 Lovstruktur og lovspråk

Vi støtter opplæringslovutvalget og departementet i at det er viktig og klokt å endre på lovens nåværende struktur. Vi merker oss at det i den forbindelse er forslag om et kapittel med felles regler for både grunnskolen og den videregående opplæringen. Vi ønsker derfor å poengtere at det nå er på sin plass å få inn et overordnet mål at alle elever har lik rett på opplæring tilpasset hver enkelts behov. At alle elever skal inkluderes i klassens og skolens fellesskap. Ikke minst må det legges til grunn at språk er grunnlaget for all læring. Alle elever må bli inkludert i læringen og for å kunne lære må man ha et språk å lære med.

10 Opplæringsspråk og talemål

Løvemammaene har ASK som prioritert fokusområde. Dette er fordi vi vet at både skoleverket, helsevesenet og NAV hverken har kunnskapen eller kompetansen som skal til for å gi barn språk med symboler. Stortinget har bestemt at staten skal levere språk til disse barna, jfr Dokument 8:72 (2008-2009) Innst. S. nr 239 (2008-2009). Barn som trenger ASK har siden 27.05.2009 etter et enstemmig stortingsvedtak hatt rett til et språk på lik linje med alle som trenger talespråk og tegnspråk. At Kunnskapsdepartementet på tolv år ikke har opparbeidet seg nok kompetanse på ASK til at de oppfyller sin plikt til å endre Opplæringsloven slik at dette skjer er helt ubegripelig. Det er 7.500 barn i Norge som trenger ASK. De forsvinner ikke og det kommer også med årene til å bli flere. ASK må inn i Opplæringsloven på lik linje med tegnspråk og det må skje nå. Barn som trenger tegnspråk får lære språk av staten – ikke kommunene – det må også gjelde for barn som trenger ASK. Stortinget vedtok nemlig ikke bare likeverdig rett til språk i 2009, men i vedtaket ble det også enstemmig vedtatt at det skulle opprettes kompetansesentre slik som ved tegnspråk. Hvor er disse kompetansesentrene tolv år senere?

10.4 Andre utredninger, meldinger til Stortinget m.m.

Her bør stortingsvedtaket fra 27.05.2009, som referert til over, inn. ASK skal med. Stortingsvedtaket ansvarliggjør Kunnskapsdepartementet og endring i Opplæringsloven er bestillingen. Løvemammaene er i en prosess rundt ASK/symbolspråk vedrørende Språkloven. Formålet med Språkloven er å lovfeste status og gi et sterkere vern, derfor blir det viktig å innlemme ASK/symbolspråk i Språkloven. Dette for å unngå å diskriminere en gruppe mennesker i dette landet pga. deres språk. Personer som bruker ASK/symbolspråk er de eneste som ikke har rett til opplæring i og på sitt språk i Norge i dag. Dette er diskriminering hjemlet i loven – det kan ikke fortsette. Derfor må endringer i lovverket skje nå.

10.5 Departementets forslag

Departementet må foreslå:

– å presisere i loven at opplæringsspråket i Norge er norsk, samisk, norsk tegnspråk eller ASK/symbolspråk.

10.6 Departementets vurdering

Vi støtter opplæringslovutvalget i at det er viktig med en generell språkpolitisk formålsparagraf. Det er nemlig en realitet at språk er grunnlag for all læring. Det vil aldri kunne være elever på skolen som lærer noe som helst om de ikke har et språk å lære på og med. Dette er et udiskutabelt faktum, ikke bare for lærere i skolen men for alle som møter mennesker de ønsker å kommunisere med. Barn som trenger tegnspråk, vil ikke kunne tilegne seg kompetanse og lære noe på skolen om de ikke får lære på sitt språk. Det er innlysende. Dette gjelder alle elever, enten de snakker samisk, somali, norsk, ASK eller tegnspråk. Om man skal ha en skole for alle må man sørge for at alle har et språk å lære på og med før man tenker på opplæring. Slik det er i dag får 7.500 barn opplæring i skolen, uten å ha et språk å lære på.

Det er ikke et problem å lovfeste et opplæringsspråk i Norge, så lenge man inkluderer alle og sikrer dem det språket de må ha for å lære, førstespråket og/eller andrespråket. Det byr kun på problemer dersom man velger å ekskludere noen elever fra retten til et språk, for da ekskluderes de også fra retten til opplæring i skolen.

Høringsnotat side 87, 1. avsnitt:
“I Prop. 108 L (2019-2021) Lov om språk (Språklova) slår Kulturdepartementet fast at Tegnspråk er et fullverdig språk og ikke må sees på som hjelpemidler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. ASK er et fullt utviklet språk

Her kunne det like gjerne stått:

“ASK er et fullverdig språk og ikke må sees på som hjelpemidler for mennesker med nedsatt funksjonsevne. ASK er et fullt utviklet språk.”

ASK har ikke egne grammatiske regler eller egen setningsoppbygning, men fordi ingen barn med ASK får adekvat norskopplæring, får de også et mye dårligere utgangspunkt for å lære korrekt grammatikk og setningsoppbygging. Dessverre er det slik at når våre barn ikke har mulighet for bøyninger av f.eks. verb, så vil de aldri få mulighet til å snakke grammatikalsk korrekt. Er det barnet eller systemet som må bære det ansvaret? Løvemammaene er svært opptatt av mangfold og rettferdighet. Derfor mener vi at dette ikke er et argument som kan eller bør brukes i ASK-sammenheng, da det er utdatert og gammeldags.

De barna som ASK-miljøet jobbet for og med i 2009 er nå ferdige på med grunnskolen og videregående skole, men fremdeles står de uten retten til et språk å lære på og med. At dette fortsetter å skje må settes en stopper for nå.
Utdanningsdirektoratet virker ikke å se forskjell på ASK og spesialpedagogikk. Det er derfor nødvendig å ha tydelige lovtekster for de som skal forvalte dette. ASK er de facto et språk.

Side 87, 2. avsnitt: “Departementet mener at en bestemmelse om opplæringsspråk bør inkludere de språkene som elevene i dag har rett til å få opplæring på, i tillegg til norsk.“ Og 3. avsnitt: “Øvrige rettigheter knyttet til språkopplæring gjelder rett til å få opplæring i språk.”

Elever som trenger ASK må ha rett til opplæring på og med sitt språk. Kunnskapsdepartementet må foreslå at det skal fremgå av loven at opplæringsspråket i grunnskolen og den videregående skole er norsk, samisk, norsk tegnspråk eller ASK/symbolspråk.

10.6.2 Regulering av talemål

Vi gleder oss over å kunne bidra til et enda større språklig mangfold. Talesyntese er vanlig for mange som bruker ASK og vi støtter det språklige mangfoldet dette gir.

12.6.11 Ikke videreføre statens plikt til å utarbeide læremidler for individuelt tilrettelagt opplæring

I mange år har Udir utdelt rundt 15 millioner kroner til læremidler for elever som trenger ASK. Disse har blitt tildelt firmaer og instanser som har utarbeidet læremidler med symboler. Fordi det er mange symbolbanker og programvarer, men bare noen få som har fått støtte, har utbyttet av de enkelte prosjektene vært mer ekskluderende enn inkluderende. Det er svært stor mangel på læremidler som er tilrettelagt med symboler. Staten gjør galt i å investere store summer i prosjekter som kun gjør ASK tilgjengelig for en liten gruppe barn og unge.
Vi trenger en felles plattform for symbolspråk – en symbolbank – men en slik felles plattform for symbolspråk finnes ikke i dag. Det vil derfor være langt mer fremtidsrettet, inkluderende og riktig dersom staten investerer i en egen norsk symbolbank – gratis for elever, skoler og læremiddelutviklere. Denne symbolbanken skal være en felles plattform for det symbolspråket man har i dag og det man utvikler for fremtiden. Det er en statlig oppgave å sikre barn og unges rett til og tilgang på språk, herunder symbolspråk.

23 Alternativ og supplerende kommunikasjon

23.1 Innledning

Opplæringsloven §2-16, kom som en konsekvens av to Stortingsvedtak fra 27.05.2009, dokument nr. 8:72 , Innst. S. nr 239 (2008-2009).
«Vedtak 349
Stortinget ber Regjeringen vurdere endring i Opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ og supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon av disse, sikres likeverdige rettigheter i lovverket.»

«Vedtak 350
Stortinget ber Regjeringen å gjennomgå Statped-systemet med sikte på å styrke og videreutvikle kompetansen om alternativ og/eller supplerende kommunikasjon (ASK), samt å vurdere å opprette ett eller flere nasjonale kompetansesenter for ASK.»

Det tok tre år å få inn en paragraf i Opplæringsloven om ASK. Stortinget ba regjeringen ikke primært om en endring i Opplæringsloven, men en endring i rettighetene til et språk. Det må bli likeverdige uavhengig av hvilket språk man trenger. Denne bestillingen har regjeringen enda ikke innfridd, i forarbeidene til paragraf 2-16 er det presisert at denne ikke skal gi flere/mer rettigheter enn det som da var status før paragrafen kom. Derfor er tiden kommet at innfri Stortingets bestilling om like rettigheter til språk.

FN-konvensjonen er svært tydelig på at ASK skal likestilles med alle andre språk. Dette er gammelt nytt. Det Norge i dag gjør med mennesker som trenger ASK som sitt språk er diskriminerende. Det er uakseptabelt at regjeringen ikke leverer det Stortinget bestemmer. Det er ekskluderende å stenge mennesker ute fra vårt sosiale samfunn ved å nekte de å lære et språk, det er urettferdig at alle andre både de som bor her og de som kommer hit får lære et språk, så de har mulighet til å utvikle seg, lære, ta ut sitt potensiale og få vise hvem de er.

Vi erfarer at fokus på ASK øker voldsomt. Vi er så heldige å kunne bruke sosiale medier til fulle. Det gjør at foreldre raskt ser hva andre barn får til, hva andre barn får av hjelp og kompetanse, hjelpemidler osv. Dette gjør det svært tydelig at forskjellene i landet er store når det kommer til ASK, både i forhold til kompetanse og hjelpemidler. Vi erfarer at foreldre sliter seg ut på å etterspørre, prøve å få noe i gang, prøver og feiler i årevis, uten at barna får språk.

Det er ca. 7.500 barn (0-18 år) som trenger ASK for å snakke i Norge. De har ca. 15.000 foreldre, ca. 7.500 søsken, ca. 30.000 tanter og onkler, ca 30.000 besteforeldre, 30.000 kusiner og fettere – og dette er bare den nærmeste familien. Det er totalt 112.500 mennesker som ikke kan snakke med en av sine nærmeste, fordi de ikke får et språk å snakke på og med. I tillegg er disse barna omgitt av skolepersonell, BPA-assistenter, spesialpedagoger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, avlastningsfamilier, boliger, institusjoner i et livsløp hvor det kryr av folk som ville fått en totalt annerledes hverdag om de fikk språk.

23.2 Dagens regler

Vi er mange tusen i Norge i dag som anerkjenner at ASK er språk og ikke et spesialpedagogisk tilbud. Når vi leser opplæringslovens § 2-16, leser vi:

«§ 2-16 Opplæring av elever med behov for språk
Elever som helt eller delvis mangler funksjonell tale og trenger språk, skal få bruke egnet og nødvendig språk i opplæringen.»

Det finnes ikke elever som ikke har behov for språk. Det er opplagt noe som ikke er riktig. Det blir gjentatte ganger skrevet om «opplæring» i forbindelse med ASK og skole. Det er viktig å definere og presisere dette.

Opplæring i ASK for et barn vil kunne være å lære seg symboler/ord i situasjoner. Da får barna en opplæring og erfaring i at symboler betyr gitte ord, og det kan få betydning. Denne opplæringen kan man gjerne begynne fra et års alder. Når barn trenger opplæring i å bruke alternativ og supplerende kommunikasjon, er det en investering man gjør én gang. Det er da barnet i en periode skal lære seg sitt språk (sin språkbok med de ordene hen trenger),

symbolene/ordene og lære seg å navigere i dem (finne frem). Denne kompetansen vil de ha med seg videre. Når man daglig legger inn nye ord vil man da bare trenge å vise barnet de enkelte ordene, ikke hele språket fra A-Å. Når barn har lært seg noen symboler, skal de nemlig samle dem i en bok slik de har alt på et sted. Dette skjer gjerne i 2-3-års alder.

Fordi denne opplæringen skal finne sted lenge før skolestart er det ikke logisk å ta med slik opplæring i Opplæringsloven. Opplæringsloven handler om eleven, skolen og og undervisningen der. Når elever som bruker ASK skal ha undervisning, trenger de å få delta på lik linje med sine medelever. Ergo må de ha tilgang til det språket som til enhver tid skal benyttes, og da er det en forutsetning at det er lagt inn i språket og at eleven har fått se og lære symbolene før undervisningen starter. Skolen/læreren må da til alle undervisningstimene trekke ut de ordene eleven ikke har tilgjengelig fra før og sørge for at de nye ordene blir gjort tilgjengelige og at eleven får se og lære dem. Det å legge inn nye symboler/ord og lære eleven kan gjerne en assistent gjøre.

23.3 Opplæringslovutvalgets forslag

Opplæringslovutvalgets forslag om å fjerne § 2-16, med begrunnelse at de ønsker å fjerne dobbeltregulering, stemmer ikke med realiteten. § 2-16 er dårlig juridisk formulert og dermed har den ingen hensikt for elevene. Det er et godt argument for å fjerne den, med begrunnelse i de ulempene som nevnes i NOU 2019: 23 31.5.10, men også fordi det er vanskelig for fagfeltet ASK, når lovformuleringene ikke passer fagfeltet det er ment å dekke.

NOU 2019:23 31.5.10 omtaler i siste avsnitt at ASK er «et komplekst og forholdsvis nytt fagfelt.» Dette bygger opp under viktigheten for myndighetene å ha tett dialog med brukerne og nærpersoner, de som i dag har mer kompetanse enn de aller fleste fagfolkene på ASK-området. Det blir referert til Utdanningsdirektoratets veileder om ASK i skolen. Denne er til lærere og fagfolk i skolen, og fremstår som en førstehjelpsbok, hvor man kan se noen av nyansene og eventuelle tiltak. Statped har ASK som særlig ansvarsområde og «bidrar på ulike måter til å kartlegge og utvikle tiltak for elever som trenger ASK.» jfr NOU 2019:23 31.5.10. Statped veileder PPT i kommuner. Dette betyr at kommunen mottar førstehjelp om en elevs språk, og at de som skal hjelpe eleven videre i hverdagen, men å få språk, ikke har kompetanse over noen timers veiledning fra Statped. Dessuten går det av erfaring lett et halvt – et år før Statped er i gang på en sak og kan bidra med noe. All denne tiden tilbringer barnet uten språk, uten noen som helst mulighet for å delta. Samtidig fosser de jevngamle barna videre hver dag. Dette er dager barna som trenger ASK ikke får tatt igjen. Dette er dyrebar tid.

Når opplæringslovutvalget foreslår å fjerne §2-16 pga. dobbeltregulering, kan vi ikke dele det synet. Om §2-16 har noen hensikt for barna er det enkelt å svare nei på. Om den har en

hensikt for skolen er noe helt annet. Fordi ASK-kompetansen må heves så fungerer §2-16 faktisk sånn den står i dag, fordi kompetansen er så lav at ingen reagerer på at den er helt ubrukelig for barna.

23.5.1 Videreføre særskilte bestemmelser om ASK

Argumentene til departementet for å videreføre særskilte lovregler om ASK i den nye Opplæringsloven støttes. Ikke fordi elevene får språk av det, men fagfolkene (og elevene) trenger økt fokus. Og så lenge det ikke finnes lover som gir barna rett til et språk, og så lenge det ikke finnes utdanninger som gjør at fagfeltet ASK kan levere kompetanse direkte til barna, så ser vi i Løvemammaene også at det er hensiktsmessig for ASK-fagfeltet at det er nevnt i Opplæringsloven, så det blir økt fokus og trykk på skolene for å levere undervisning med kompetanse også til barn som trenger ASK.

Det er fint å se at departementet lytter til brukergruppene, selv om vi skulle ønske at brukerperspektivet ble frontet av foreldre og/eller ASK-brukere selv. Vi er nysgjerrige på hvor stor andel av brukergruppene som er de reelle brukerne som er representert?
Mange andre organisasjoner har fagfolk i front (spesialpedagoger osv.), hvilket er viktig ettersom fagkompetanse og realkompetanse må gå hånd i hånd, men vi mener bestemt at det må være minst like mye fokus på det reelle brukerperspektivet.

23.5.2 Hva bestemmelsene om ASK gir rett til

Det er fint å lese at departementet også vet at «ASK for enkelte elever er en forutsetning for deres læring og utvikling i undervisningsfagene og ferdighetene de får opplæring i.» Dette gjør seg nemlig gjeldende ikke bare i skolen, men i hele livet. Språk er forutsetningen for all læring, hele døgnet, alle årene. Dette er årsaken til at vi i Løvemammaene ikke kan gi oss før ASK også er tatt inn i Språkloven. Nå er fokus på Opplæringsloven, og hele poenget med at Norge gir barn undervisning er jo at de skal være klokere når de er ferdig med skolen, enn det de var når de begynte. For at dette skal skje, må barna ha sitt eget språk ut i fra sitt ståsted (slik som alle andre har), å lære på og med.

De som trenger ASK er mennesker som er like forskjellige som andre. Vi lærer barn som trenger tegnspråk-tegnene de trenger når de trenger dem, uten å bedømme i forkant om hva de eventuelt har potensiale for. Barn som snakker med munnen tar i bruk de ordene de trenger, når de trenger dem, de også uten at vi vurder behovet for ordforråd før vi begynner å lære dem språk. Dette gjøres altså ikke på nåværende tid når det kommer til ASK-barna.

23.5.3 Videre utredning om tilleggstimer til opplæring i ASK

Elever som trenger ASK trenger tilleggstimer for å bli vist og få lære nye symboler/ord som blir lagt inn i språket i hverdagen. Dette fordi all undervisning gir nye ord, som i forkant av undervisningen må inn i språket. Ergo må eleven få dette før undervisningen, men skal ikke gå glipp av annen undervisning for å få dette. Da må denne undervisningen foregå i tillegg til ordinær undervisning.

Oppsummert ser vi i Løvemammaene at trykket på ASK øker kraftig. Foreldre er i harnisk over fullstendig fraværende kompetanse, i alle landets kommuner. Vi opplever at staten kun har fokus på fagfolkene rundt barna, og at barnas rett til et språk ikke blir innfridd på noen måter. NAV innvilger hjelpemidler på vegne av staten, staten bidrar i dag med verktøy til barn som trenger ASK, men ikke til språk. Man blir ikke god til å spille piano selv om man eier et. Barn som trenger tegnspråk har verktøyet, fingrene, og får av staten opplæring i å bruke dette verktøyet, kontinuerlig over år, av fagfolk, til seg og hele nettverket rundt. Barna som trenger ASK har rett til språk, det er innholdet på verktøyet som er viktig, selve verktøyet har ingen verdi når det ikke er individuelt tilrettelagt.

Språket er fullstendig fraværende i alle etater. Vi opplever at NAV, Udir og Kunnskapsdepartementet behandler ASK-saken som om livet kun dreier seg om undervisning på skole. Språk er tredje viktigst i livet, rett etter puls og pust. Ikke språk = ikke læring eller deltagelse. Nå må barna bli sett og tatt på alvor. Ingen skal måtte gå igjennom livet uten språk, som tilskuere dag ut og dag inn. Dette alvoret må gjenspeiles i opplæringslovens paragraf om ASK, språk i et livsløp som skolen er en del av.

“26 Opplæring i og på norsk tegnspråk
27 Opplæring i og på de samiske språkene
28 Opplæring i kvensk og finsk
29 Opplæring i punktskrift, tekniske hjelpemidler og mobilitet”

(ny) 30 Opplæring i og på ASK/symbolspråk

Løvemammaen forventer at det her kommer inn et eget punkt om ASK/symbolspråk – 30 Opplæring i og på ASK/symbolspråk og at det er der ASK-paragrafen skal ligge. ASK er språk, og har derfor ingenting å gjøre som paragraf under spesialpedagogikk eller hjelpemidler.

Her stiller Løvemammaene seg til disposisjon for hjelp til å utforme paragrafen slik at den gir disse elevene likeverdige rettigheter.

24 Pedagogisk psykologisk tjeneste.

24.1 Innledning

I innledning under dette punkt er det beskrevet hvordan PP-tjenesten skal bistå barnehager og skoler i å tilrettelegge det pedagogiske tilbudet for barn og elever med ulike behov for tilrettelegging, og utarbeide sakkyndige vurderinger der loven krever det.

24.2 Dagens regler

Ifølge dagens regler står det beskrevet at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha en PP-tjeneste. PP-tjenesten skal hjelpe skolene med å utvikle kompetanse og organiseringen slik at opplæring for elever med særskilte behov blir best mulig.

Flere av oss i Løvemammaene har erfart at PP-tjenesten i enkelte tilfeller har lite eller ingen kompetanse innenfor enkelte fagfelt – og at det dermed heller ikke blir gitt riktig hjelp og veiledning til skolene, innenfor rimelig tid. Vi i Løvemammaene mener det blir viktig å lovfeste at PP-tjenesten, straks de ikke har kompetanse, skal innhente denne fra en faggruppe som har riktig og god kompetanse for det fagfeltet det måtte gjelde, eksempelvis syn eller hørsel. Dette kan f.eks. innhentes fra Statped som har god kompetanse på dette. Den tapende part her blir alltid eleven som ikke får riktig hjelp, til riktig tid. Det er svært viktig at elever med behov for spesialpedagogisk hjelp får dette, men dog enda viktigere er det at innsatsen kommer så tidlig som mulig. Derfor mener vi i Løvemammaene at PP-tjenesten i aller høyeste grad burde være raskere til å innhente kompetent hjelp fra andre faginstanser på et langt tidligere tidspunkt enn det som praktiseres i dag.

PP-tjenesten skal også sørge for å utarbeide en sakkyndig vurdering til enkeltelever slik at de har rett til spesialpedagogisk hjelp. Dette må gjøres før kommunene og fylkeskommunen kan fatte vedtak om spesialundervisning, tidlig eller utsatt skolestart, fritak fra opplæringsplikten, utvidet opplæringstid i videregående, opplæring i og på norsk tegnspråk, opplæring i punktskrift, tekniske hjelpemidler og mobilitet. Her har elevene, spesielt de som har behov for spesialpedagogisk hjelp – et stort tidstap. Når det er bestemt at PP-tjenesten skal utarbeide en sakkyndig vurdering, er man allerede i stand til å forutse hvilket hjelpebehov eleven har. Da må kommunene og fylkeskommunen kunne kjøre dette parallelt med at PP-tjenesten bruker tid på å utarbeide en sakkyndig vurdering. Eksempelvis frafaller ikke behovet for opplæring i punktskrift plutselig, i løpet av tiden PP-tjenesten bruker på å skrive sin sakkyndige vurdering. Behovet vil i aller høyeste grad være til stede også etterpå – og da mener vi i Løvemammaene at det vil bli et stort tidstap for elevene som må vente på sakkyndig vurdering før vedtak og tiltak blir igangsatt. Som nevnt, er det kun elevene som blir den tapende part, fordi hjelpen kommer inn på et mye senere tidspunkt enn det behovet tilsier.

I Opplæringsloven § 4-2 fjerde avsnitt er en egen regel om PP-tjenesten og de som får opplæring i bedrift. Bestemmelsen sier at lærlinge, praksisbrevkandidater og lærerkandidater skal ha samme tilgang på pedagogisk psykologisk tjeneste som elever i videregående skole. Her blir nok elever som er under ovennevnte titler i større grad overlatt mer og mer til seg selv. Det er svært viktig at PP-tjenesten følger opp akkurat disse, da de er på slutten av sitt utdanningsløp og lite oppfølging vil være avgjørende for om eleven klarer å fullføre en utdanning eller ikke. Erfaringsmessig blir disse elevene mer overlatt til seg selv fordi de er ute i jobb, og ikke direkte inne i et organisert skolemiljø der man i større grad kan følge opp eleven daglig. I noen bedrifter som tar i mot lærekandidater har kanskje ingen erfaring med spesialpedagogisk hjelp og tiltak, og trenger dermed større veiledning fra PP-tjenesten. Konsekvensen av lite oppfølging i et opplæringsløp som lærling kan være fatalt og i verste fall ende med at eleven ikke klarer å følge opp siste del av utdanningen sin og dermed ikke

komme seg ut i arbeidslivet. Det igjen, fører til store økonomiske tap i samfunnet. Dette vil altså ramme mange.

24.3 Opplæringslovutvalgets forslag

Vi er enige i utvalgets forslag om å videreføre kravet om at hver kommune og fylkeskommune skal ha en PP-tjeneste. Vi er dog litt usikre på om vi støtter forslaget om at arbeidet ikke bare skal rette seg mot elever med «særlige behov», men mot alle elever. Dette kan i praksis bety at elever med «særlige behov» vil få mindre hjelp fra PP-tjenesten, eller at det vil ta lenger tid før man får hjelp ettersom PP-tjenesten vil få en større arbeidsmengde og større arbeidsbelastning ved at de skal favne alle.

Vi er ikke enige i at en sakkyndig vurdering må foreligge før det fattes vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Vi i Løvemammaene mener at dette er arbeid som kan gå parallelt og vil spare eleven for et enormt tidstap som kun går utover elevens mulighet til å tilegne seg utdanning.

Vi er enige i at det ikke skal være krav om sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten før kommunene eller fylkeskommunen fatter vedtak om fysisk tilrettelegging og personlig assistanse, tidlig eller utsatt skolestart, fritak fra opplæringsplikten, opplæring i og på norsk tegnspråk, opplæring i punktskrift, tekniske hjelpemidler og mobilitet.

24.4 Andre utredninger, meldinger til Stortinget mv.

24.4.1. Meld. St. 6 (2019–2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO

I Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende felleskap i barnehage, skole og SFO varslet regjeringen flere tiltak for PP-tjenesten.

Løvemammaene støtter at det i Barnehageloven og opplæringsloven skal presiseres at PP-tjenesten skal arbeide forebyggende og med tidlig innsats før en vanske oppstår. Tidlig innsats er svært viktig! Erfaringsmessig er det mange som i dag opplever å ikke bli hørt i møte med hjelpeapparatet, og dermed taper mye tid som kunne vært brukt mer hensiktsmessig og målrettet til hjelpetiltak. I mange tilfeller kan en vanske løses tidlig i et forløp og dermed ikke få konsekvenser som krever mye ressurser over tid. Blir ikke en vanske løst tidlig, er sannsynligheten høy for at den utvikler seg til å trenge langt mer tid og ressurser for å løses, ikke minst går det ut over barnets livskvalitet.

Når det gjelder punktet om å presisere hvilke krav til kvalitet som gjelder for tjenestene PP-tjenesten skal levere, så mener vi at det er essensielt å innhente riktig kompetanse hvis PP-tjenesten mangler kompetanse innenfor et fagfelt. Det bør være et krav i PP-tjenesten.

Vi er enige i at det må vurderes å endre kravet til sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten i enkelte forhold slik at barnehagen og skolen kan gjøre vedtak i samråd med foreldrene, dersom saken er godt nok belyst for å kunne fatte et forsvarlig vedtak.

24.5 Departementets forslag

Løvemammaene støtter å videreføre kravet om at hver kommune og fylkeskommune skal ha en PP-tjeneste.

Vi støtter at det må tydeliggjøres i loven at PP-tjenesten skal hjelpe skolen i det forebyggende arbeidet og i arbeidet med tidlig innsats. Vi mener også at PPT i aller høyeste grad burde bli enda mer bevisst på å lytte til foreldre særlig knyttet til elevens stemme og elevens behov, samt komme raskere i gang med tiltak og tidlig innsats.

Det er svært viktig at det blir lovbestemt hvilke oppgaver PP-tjenesten har. Vi er enige i at det bør nedfelles i lov. I loven bør det heller ikke være rom for tolkning, den må være konkret og presis.

Ang. å fjerne henvisningen til «elever med særlige behov» i loven: Det må presiseres at PP-tjenesten skal samarbeide med og støtte skolene i deres forebyggende arbeid. Jobbe bevisst for å gi et inkluderende og tilrettelagt opplæringstilbud til elever som kan ha ulike behov.

Å videreføre kravet om sakkyndig vurdering før kommunen og fylkeskommunen fatter vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring og vedtak om fritak fra opplæringsplikten, se forslaget til §§ 11-7 første avsnitt og 2-2 tredje avsnitt. Dette har vi allerede beskrevet under 24.3 opplæringslovutvalgets forslag, 3 avsnitt.

Å fjerne kravet om sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten før kommunen og fylkeskommunene fatter vedtak om fysisk tilrettelegging og personlig assistanse, tidlig eller utsatt skolestart, opplæring i og på norsk tegnspråk, opplæring i punktskrift, tekniske hjelpemidler og mobilitet. Dette har vi allerede beskrevet under 24.3 opplæringslovutvalgets forslag, 4 avsnitt.

Vi støtter å videreføre at departementet kan gi forskrift om at PP-tjenesten skal utarbeide sakkyndige vurderinger i andre tilfeller, se forslaget til § 11-13 fjerde avsnitt.

Departementet hører åpent om loven skal pålegge PP-tjenesten roller og oppgaver knyttet til tilrettelegging for dem som har læretid i bedrift. Departementet har bedt om høringsinstansenes tilbakemelding på hva slags oppgaver som kan være aktuelle og hensiktsmessige, hvordan dette best kan reguleres, og i hvilken grad PP-tjenesten har den nødvendige kompetansen og ressurser til disse oppgaver. Løvemammaene mener at elever som allerede har en sakkyndig vurdering, rett til spesialpedagogisk hjelp og så videre, fortsatt må følges opp av PP-tjenesten når de kommer ut i bedrift som lærling. Dette er avgjørende for om eleven klarer å fullføre læretiden og utdanningen sin. Når man kommer ut i bedrift og skal jobbe som et ordinært personell (men under opplæring) blir forventningen til selvstendighet større enn hva elever som over år har hatt ekstra tilrettelegging mestrer. Overgangen blir for stor og PP-tjenesten må ha ansvar for å se til at elever ute i bedrifter i et lærlingeløp får den tilrettelegging, hjelp og spesialpedagogikk som er nødvendig for at eleven skal kunne fullføre løpet og utdanningen sin. PP-tjenesten bør ha det overordnede ansvaret for å følge opp å se til at eleven klarer å fungere slik den skal i arbeidssituasjonen, og

tilrettelegge for at eleven får tilstrekkelig med hjelp og tilrettelegging under et hvert utdanningsløp – også i læretid.

Universell utforming 12 Læremidler
12.1 Innledning

I innledningen til punkt 12.1 er det beskrevet hvilke krav den nye Opplæringsloven skal stille til læremidler, inkludert krav til språklige parallellutgaver på bokmål og nynorsk, samt krav til rettskriving i læremidler. Og også i punkt 12.2.1 er det beskrevet at eleven har rett til læremidler i egen målform. I utgangspunktet her gjelder slik vi har forstått det, i hovedsak bokmål og nynorsk. Her mener vi i Løvemammaene det er essensielt å få inn egen målform. I praksis betyr det ASK, tegn til tale, punktskrift, hjelpemidler i lyd, tegnspråk etc. Det er mange barn med særskilte behov som ikke kan kommunisere, eller nyttiggjøre seg av eksempelvis en bok på bokmål eller nynorsk – og da bør disse andre målformer som nevnt, også regnes som læremidler. Vi mener at andre læremidler må settes et høyere fokus på, slik at alle kan lære på egen målform. Det viktigste er jo nettopp, at eleven kan nyttiggjøre seg av læremidlet. Vi mener hver enkelt elev må sees for det individet de er, og få forutsetninger ut ifra det. Det er et krav til språklige parallellutgaver som skal gjøre det enklere å realisere elevens rett til å velge målform – og da må samtlige selv få velge det som vil gi størst nytte og læring for den enkelte elev.

12.2.2 Likestillings- og diskrimineringsloven

I dette avsnittet er likestillings- og diskrimineringslovens § 27 funksjon beskrevet, og hva den skal ivareta. Oss bekjent i Løvemammaene er dette en lov som praktiseres svært dårlig på flere undervisningsinstitusjoner. Ifølge lovens § 18 skulle all eksisterende IKT løsninger være universelt utformet innen januar 2021. Dette kan vi være enige om at er et mål med lav oppnåelse. Loven beskriver at det er krav til universell utforming av IKT-løsninger og andre læremateriell som brukes i undervisning. Det er det definitivt ikke i alle barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner i dag. Dermed fremmer man heller ikke likestilling eller hindrer diskriminering. Med den nye Opplæringsloven må man i aller høyeste grad sikre at alle i barnehager, skoler og andre undervisningsinstitusjoner forholder seg til gjeldende lov – slik at alle kan ha samme forutsetninger for å tilegne seg kunnskap og utdanne seg. Kun i den grad at alle skoler har universelt utformet læremateriell vil alle bli inkludert.

12.6.1 Om betegnelsen læremidler, læringsressurser og verktøy

Slik Løvemammaene har forstått det er det forskjell på læremiddel som omfattes av parallellitetkravet. Her deles det inn i tre grupper: læremidler, læringsressurser og digitale verktøy. Slik man forstår det, må den nye Opplæringsloven klart endres i forhold til hva som er godkjent som et læremiddel. Eksempelvis definerer departementet hjelpemidler som PC og iPad som verktøy. Her vil enkelte elever med særskilte behov ha bruk for en PC eller iPad i løpet av skolehverdagen for å kunne følge læreplanen og tilegne seg både lese og skrivekunnskaper – og man må derfor regne slike «verktøy» som læringsmateriell eller

læringsmidler. Hvis skoler i større grad blir flinkere til å digitalisere og universell utforme (på hvilken som helst måte, altså både digitalt og ikke digitalt) læringsmateriell som står i læreplaner i forskjellige fag vil man også favne flere elever som kan delta aktivt i undervisningen med dette som sitt læremiddel. Ulike former for programvare og skriveprogrammer er nødvendig for noen elever med særskilte behov og bør regnes som et læremiddel uansett hvor ofte det blir brukt. Slik vi forstår det må det brukes «regelmessig» eller «ofte» for å regnes som et læremiddel. Hvis et slikt verktøy er utviklet spesielt for bruk i opplæringen oppfatter vi det som at det da blir ansett som et godkjent læremiddel, men ikke hvis det er et generelt verktøy som benyttes i arbeidslivet eller privatlivet. Elever med særskilte behov kan ha svært stor nytte av å bruke det som defineres som «verktøy» i undervisningen, spesielt i skolen – selv om det muligens er utviklet for en helt annen arena. Her må man se individuelle behov og gjøre vurderinger ut ifra det. Elever med særskilte behov har helt andre forutsetninger for å klare skolehverdagen hvis man gir dem læremidler som de behersker, og læremidler som er tilpasset og gir forutsetninger for å nettopp lære. I bestemmelsen i punktet står det også nevnt at man må innfri fire krav for å kunne betegne det som et læremiddel. Det siste punktet som heter «de dekker vesentlige deler av læreplanen i faget» vil i stor grad ikke kunne innfris for mange «verktøy» da hjelpemidler i liten grad er tilpasset læreplan – men heller tilpasset for å gi forutsetninger for å kunne følge og holde tritt med læreplanen.

12.6.11 Ikke videreføre statens plikt til å utarbeide læremidler for individuelt tilrettelagt opplæring

Departementet foreslår i likhet med utvalget å ikke videreføre regelen om statens plikt til å sørge for læremidler for spesialundervisning. I avsnittet er det gjort rede for at Stortinget bevilger midler til utvikling av læremidler på en rekke andre områder, selv om det ikke er et krav i Opplæringsloven. Hvis statens plikt til å utarbeide læremidler for individuelt tilrettelagt opplæring, må denne plikten overføres til noen andre. Eksempelvis kommunene. Og det må nedfelles i Opplæringsloven klart og tydelig. Vi i Løvemammaene er bekymret for at elever med særskilte behov ikke får sine tilpassede læremidler hvis ingen klart skal ha ansvaret for det. Dette er noe som må nedfelles i lov – og ideelt sett i Opplæringsloven da det er nettopp det, det omhandler. Hvis verken stat eller storting lengre skal sørge for læremidler til spesialundervisning, hvem skal da gjøre det? Det er ting som må avklares og nedfelles. Uten at noen klart har et ansvar for dette, vil elever med behov for dette bli betydelig svekket fordi materiell til spesialundervisning, universelt utformede læremidler etc. vil bli en mangelvare. Dette er det kun de sårbare elevene som taper på. De vil miste muligheten til å følge læreplanen og ta en fullstendig utdannelse. Noen må ha plikt til å sørge for læremidler for spesialundervisning, og vi i Løvemammaene mener det er helt essensielt at dette nedfelles i Opplæringsloven.

AV1-robot

Vi mener også at det er på høy tid at Opplæringsloven sikrer retten til opplæring og sosial kontakt for barn med høyt fravær, derfor må AV1-robot defineres som et læremiddel eller som rettighet til et teknisk kommunikasjonshjelpemiddel jf ASK. Det er en selvfølgelighet at roboten er et læremiddel, da det blir elevens eneste måte å kunne delta i skolehverdagen på. Bekymringer knyttet til personvern må kunne løses for å sikre barns rett til opplæring og skoledeltakelse. Løsningene for at AV1-robot kan brukes i norske skoler, kan være at man

lager retningslinjer for bruken og informasjonsutvekslingen. Mange barn har ikke behov for å ha foreldre tilstede når roboten er i bruk, men der barnet må ha tilsyn, enten fra foreldre eller offentlige tjenester (f.eks. BPA-assistenter), kan det løses ved at foresatte/assistenter underskriver taushetserklæring for å sikre forsvarlig og riktig bruk.

21 Tilpasset eller universell opplæring

21.1 Innledning

I denne innledningen foreslår departementet endringer i dagens regler om tilpasset opplæring, samt intensiv opplæring. Dette betyr at opplæringen skal tilrettelegges slik at alle elever skal få best mulig utbytte av opplæringen. En sentral bit her er å lovfeste, samt sørge for at alle skoler er universelt utformet. Og med det, både selve skolen bygningsmessig – men også alle læringsmidler som blir brukt i skolehverdagen. Om så dette gjelder skolebøker eller «verktøy» som iPad eller PC må alle elever ha mulighet til å benytte seg av læringsmaterialet for å kunne følge læreplanen. I tillegg står det forklart at «intensiv opplæring» er en del av den tilpassede opplæringen og innebærer kortvarige, målrettede tiltak for utvalgte elever på 1. til 4. trinn. Vi i Løvemammaene erfarer at desto flere begreper man bruker rundt tilpasset opplæring, desto mindre kontinuitet og effektivitet blir det. Hvem er det som skal avgjøre, om det er tilpasset eller intensiv opplæring eleven har krav på? Her bør man holde seg til ett begrep, slik at det verken kan tolkes, eller gir rom for skoler å gjøre individuelle vurderinger slik som passer en selv best. Dette vil kun føre til at elever får ulikt opplæringsløp, ulik hjelp og ulike forutsetninger ut ifra hvor i landet man bor. Det bør, som nevnt være en felles betegnelse for tilpasset opplæring – også kan man heller vurdere «graden» av hvor tilpasset opplæringen skal være til de forskjellige elevene, men på individuell basis.

I tillegg nevnes det i dette kapitlet om at departementet drøfter om tilpasset opplæring skal erstattes med universell opplæring. Dette mener vi i Løvemammaene helt klart IKKE må skje. Tilpasset opplæring er et begrep som går på den enkelte elev, og tilrettelegger opplæringen til den enkelte elev. Universell betyr for alle. Er meningen at man skal universelt utforme hele læreplanmålet, alle læremidler og gjøre undervisningen universell? Da trenger man i utgangspunktet ikke å gjøre noen form for tilpasning for elever med særskilte behov – for da vil undervisningen være nettopp universell og for alle. I praksis vil det bety at hvis man har en døv elev i klassen, så må alle kunne gjennomføre undervisningen på tegnspråk – noe som absolutt ikke er et realistisk mål. Et annet eksempel er hvis man har en blind elev i klassen. Da må alle kunne gjennomføre undervisningen på punktskrift – ikke realistisk! Det samme hvis man har en elev som ikke kan prate selv, og som bruker hjelpemidler – eksempelvis Tobii. Å endre ordlyden fra tilpasset opplæring, til universell opplæring – vil få betydelige konsekvenser som ikke er realistisk for skolene å holde tritt med. I tillegg vil det utløse et enormt behov for midler, i form av penger. Vi i Løvemammaene er helt imot at begrepet skal endres da det ikke lengre da vil favne elever som trenger tilpasninger, men skal favne alle elever – som igjen vil gi et resultat av dårligere opplæring til de som trenger tilpasset opplæring. Dette mener vi vil skje fordi skolene ikke har mulighet, tid, ressurser eller midler til å oppnå universell opplæring.

21.2.2 Opplæringsloven

Under dette punktet står det nevnt at elever som henger etter, eller står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning raskt kan få «intensiv opplæring». Det står også beskrevet at dette i en periode kan gis som undervisning i enerom. Da lurer vi i Løvemammaene på hvorfor begrepet tilpasset undervisning skal endres til universell opplæring. Hvis en elev blir tatt ut av klasserommet og får tilpasset undervisning fordi eleven ikke har oppnådd sine forventede mål – driver vi da med universell opplæring? Hvis begrepet skal endres til universell opplæring, må alle elever, uansett situasjon og måloppnåelse innenfor fag og ferdigheter kunne gjennomføres i klasserommet. Konsekvensen av det, er at man da må ta ned nivået til de andre elevene i klassen – til nivået til denne eleven som «henger litt etter». Dette vil da få konsekvenser for de ressurssterke elevene, som blir «ventende» på den eleven som trenger tilpasset opplæring. Og, slik kan man heller ikke gjøre det – fordi ressurssterke elever har også noen krav under Opplæringsloven. Opplæringsloven er gjeldene for alle elever, også de ressurssterke som ligger litt foran sine med-elever. De har også rett til tilpasset opplæring i form av å øke vanskelighetsgraden, gis nye utfordringer og så videre i sin opplæring. Det vil være veldig vanskelig å tilpasse undervisningen slik at den hele tiden passer alle elever med forskjellige ferdigheter, forskjellige nivåer, forskjellige funksjonsnedsettelser eller særskilte behov. Derfor mener vi helt bastant, at ordet universell ikke bør settes i sammen med opplæring.

21.2.3 Likestillings- og diskrimineringsloven

Under dette avsnittet er det hentet utdrag fra Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 andre avsnitt – som i hovedsak regulerer utforming og tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forhold, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig. Dette må i aller høyeste grad i hensyntas i Opplæringsloven. Det bør være helt klart at alle har krav på å gå på en universelt utformet skole – om så det gjelder nærskolen man sogner til, spesialskole eller uansett annen skole. Det bør i dagens samfunn være en selvfølgelighet at alle kan komme inn i skolen å yte sitt beste når samfunnet har lagt til rette for det. Å øke tilgjengeligheten for alle, øker også trivsel, læringsmuligheter, mestring, selvfølelse, inkludering – og en rekke andre ting. Det bør være helt essensielt i 2021 at alle kan delta på lik måte, uansett om man kommer i rullestol eller gående på sine føtter. Løvemammaene mener at det er på høy tid at dette blir tatt på alvor, budsjettert for, lagt av midler til – og gjennomført! I alle fall bør man kunne forvente dette i nye bygg. Slik praktiseres det dessverre ikke. Dette gjelder ikke bare det fysiske rom, men også IKT, læremidler og annet materiell som skal brukes i skolen og opplæring. Og det gjelder alle fag.

21.3 Opplæringslovutvalgets forslag

  • at universell opplæring og forsterket innsats innføres som nye betegnelser på henholdsvis tilpasset opplæring og intensiv opplæring. Vi i Løvemammaene mener det må bruket ett, og kun ett begrep om tilpasset opplæring. Og det må gjerne hete nettopp tilpasset opplæring – for det er det, det er. Det er tilpasset den enkelte elev og dens ferdighetsnivå og evne til å tilegne seg kunnskap. I tillegg kan man heller gå inn i hver enkelt elev situasjon, og derfra vurdere «graden» av tilpasset opplæring som er nødvendig. Er det forsterket, eller er det intensiv opplæring som er nødvendig? Det bør sees kun på individnivå, ikke være et begrep som enten skal bruker eller ikke skal brukes. Vi i Løvemammaene er også sterkt imot å innføre ordet universell opplæring. Dette har vi beskrevet nærmere i punkt 2.1.1. Å innføre et slikt begrep vil i aller høyeste grad gi dårligere individuell opplæring til elever som trenger tilpasset opplæring, og vil bety at opplæringen for alle skal skje i klasserom da universell betyr for alle. Det vil i aller høyeste grad også forsinke ressurssterke elever til å videreutvikle seg da nivået i klasserommet må tas ned til den eleven som har minst ressurser og lærer senest. Hvis man velger å bruke et slikt begrep som universell i denne sammenheng, kan man ikke forsvare å ta en enkeltelev ut av klasserommet for å gi tilpasset opplæring. Da kan man ikke lengre forsvare universell opplæring
  • at forsterket innsats skal gjelde all opplæring og ikke begrenses til lesing, skriving og regning. Vi i løvemammaene mener det burde hete tilpasset opplæring, ikke forsterket innsats slik som beskrevet. Det har vi forklart i punktet over, ved at man bør holde seg til ett begrep for at det ikke skal kunne misforstås. Vi er veldig enige i at det ikke bør begrenses til lesing, skriving og regning. Det bør omfatte alle fag og alle læreplanmål. Eksempelvis holder man ikke på med lesing, skriving og regning i den grad i faget kroppsøving – men også her må man være i stand til å gi elever tilpasset opplæring slik at man får alle elevene med i opplæringen, med elevens forutsetninger som gjerne tilsier at opplæringen må tilpasses.
  • at forsterket innsats skal gjelde for elever på alle trinn, og at den vare i en kort periode og i lengre perioder. Her må vi igjen poengtere at vi ikke ønsker begrepet forsterket innsats, men tilpasset opplæring. Kort fortalt fordi det igjen vil føre til forvirring med for mange begreper, og skolene vil da kunne gjøre sine egne individuelle tolkninger av begrepene. Det er kjent fra tidligere i mange andre situasjoner at for mange begreper gir rom for egen tolkning – og dermed gir ulikt tilbud ut ifra hvilken skole man går på. Vi er imidlertid veldig enig i at det bør gjelde for alle elever på alle trinn. Det gjør at man favner alle elever og det er noe av det vi i Løvemammaene kjemper for!

29. Opplæring i punktskrift, tekniske hjelpemidler og mobilitet

Vi i Løvemammaene er enige i både opplæringslovutvalgets og departementets forslag, og støtter det. Det er likevel en ting vi er nødt til å påpeke, og det står skrevet under punkt 29.2.3 Andre regelverk. Det gjelder det vi allerede har nevnt i et punkt tidligere og gjelder den universelle utformingen, og krav til det i alle alminnelige funksjoner i virksomheten. Vi i Løvemammaene mener det er på høy tid at dette blir satt stort fokus på! Alle elever har rett til å bruke alle hovedløsninger i skolebygget, eller hvilket som helst bygg – dette er noe som overhodet ikke praktiseres 100% i dag. Det bør ikke være slingringsmonn her, og det bør i aller høyeste grad snart settes krav til! Det er nedfelt i Likestillings- og diskrimineringsloven, og nå er det på tide at alle kommuner begynner å følge den lov de i aller høyeste grad må forholde seg til.

29.5.3 Om opplæring i mobilitet

Vi er i dette punktet enige med Statpeds innspill. Det er en forutsetning at Mobilitetsopplæring etter § 2-14 og 3-10 må ha et bredt formål, slik at elever også kan delta aktivt i fritidsaktiviteter også utenfor skoletid.

29.5.4 Om ADL-trening

Vi i Løvemammaene er enige i dette punktet og er også positive til en slik endring i samsvar med Statped og Norges Blindeforbund.

19.2.1 Rett til å gå på den skolen som ligger nærmest, eller den skolen i nærmiljøet som barnet sogner til, og 30 Elevens skolemiljø

Vi ønsker å fremme et viktig og nødvendig forslag til Opplæringsloven som omhandler både elevens rett til deltakelse, inkludering, trygghet og universell utforming.
Barn i rullestol/permobil må få en egen rett til å ha klasserom i første etasje, og at skolen har ansvar for å tilrettelegge for dette hvis barnet og/eller foreldre ønsker det.

At skolen har heis, gir på ingen måte garantier for barnets sikkerhet. En heis kan til enhver tid bli ødelagt og ved brann skal ikke heis benyttes. Dersom en elev er i en annen etasje enn første etasje og heisen er ute av drift, vil ikke barnet komme seg ut av bygget ved en evakuering i samme tidsrom som det ellers tar å evakuere ut barn som kan gå. Dette gjelder spesielt for større elever (vektmessig) og elever med komplekse, store pleie- og omsorgsbehov. Det kan få fatale konsekvenser. Ved brann (også ved øvelse/falsk brannalarm) slutter heisen automatisk å fungere og barnet må vente i et potensielt brennende bygg på å bli evakuert. Barn som av helsemessige årsaker/akutte medisinske situasjoner har behov for å komme seg ut av bygget i løpet av kort tid vil også risikere at etasjeplassering kan forhindre nettopp dette. Elektriske rullestoler, som veier flere hundre kilo, kan nemlig ikke bæres ned trapper. Barn som bruker ulike former for pustestøtte som f.eks. respirator eller har annet medisinsk utstyr tilknyttet kroppen, vil ikke nødvendigvis bare kunne løftes opp og bæres ut i full fart – det kan like gjerne være denne forflytningen som tar livet av dem.

Alle barn fortjener og har rett til lik trygghet og sikkerhet i skolen.

Lovfestet smittevern

I Opplæringsloven er det ingen punkter som omhandler eller tar for seg smittevern. Vi har erfart en pandemi som har utfordret hele samfunnet i nesten to år. Løvemammaene påpeker viktigheten av å dra nytte av de erfaringer som vi har tilegnet oss gjennom svært krevende forhold og krise over tid. Erfaringer brukes til å justere praksis og slik vil en kunne håndtere både pandemien vi står i nå, men også andre sykdommer på en forutsigbar og forsvarlig måte. Dette skaper også trygghet hos de som skal forvalte praksisen.

Løvemammaene mener at lovfestet smittevern må reguleres inn i opplæringen, da særlig med hensyn til elever med kroniske/alvorlige sykdommer, nedsatt immunforsvar og funksjonshemminger, samt elever som er pårørende. Dette kan gjøres på flere måter og bruk av en trafikklysmodell slik vi nå har erfart under pandemien, vil kunne utvikles som et praktisk verktøy ved lokale sykdomsutbrudd også fremover. Skoler vil slik lettere kunne innføre raske, konkrete og tydelige tiltak ved lokale sykdomsutbrudd for å hindre spredning av sykdommer.

Løvemammaene vil presisere at en slik trafikklysmodell i seg selv ikke er nok alene, og den hensyntar ikke de mest utsatte barna, noe vi også har erfart blant våre medlemsfamilier under pandemien. Vi er opptatt av at alle, også de mest risikoutsatte barna, skal være trygge på at regler om karantene ved sykdom overholdes. For å sikre dette på en best mulig måte er det helt nødvendig å lovfeste minimumskrav med fravær ved sykdom. Som et minimum mener Løvemammaene at barnet skal holdes hjemme fra skolen frem til:

  • 24 timer etter feber
  • 48 timer etter siste symptom på omgangssyke

Ved å innføre to så enkle regler sørger man for å være et land som inkluderer alle barn gjennom utdanningsløpet. Barn som er syke trenger ro for å restituere seg bedre og raskere, i tillegg til at sårbare barn (med sykdom/funksjonsnedsettelse eller som pårørende) får en tryggere skolehverdag. Ikke minst kommer fraværet til å minske i lengden, da man ikke tillater smitten å spre seg som man gjør nå i dag.

Leksefri skole

Løvemammaene ønsker å formidle behovet for leksefri skole, og at muligheten for å gjennomføre det er nå en gylden mulighet i ny Opplæringslov. Argumentene for leksefri skole er mange, men vi ønsker å trekke frem noen grunner som er ekstra viktige å se til:

  • Barn med annet morsmål enn norsk:
    Vi vet at barn med annen språkbakgrunn generelt får det tøffere i opplæringen. Årsakene til det er blant annet ulik grammatikk-oppbygging, språkforvirring og at foreldre med annet morsmål i mange tilfeller ikke kan støtte barna i leksene. Dette er ikke bare en enorm belastning for foreldre, men gir barna et vanskeligere utdanningsløp som følge av at foreldrene ikke har norsk som morsmål.
  • Barn med funksjonsnedsettelse og/eller sykdom:
    Barn med funksjonsnedsettelse og/eller sykdom må ofte bruke mer tid på lekser enn andre barn av ulike grunner. Det kan være motorikk, forflyttelse, følelsesregulering, lærevansker, behov for medisinsk behandling/oppfølging, trening osv. Disse barna mister i tillegg enda mer tid til lek, familietid, fritidsaktiviteter, avslapping og ikke minst – tid til seg selv og sine behov. Derfor blir det å måtte bruke den lille fritiden de har på lekser både utfordrende og urettferdig. For barn med f.eks. lærevansker, sensoriske utfordringer o.l. blir lekser en enorm ekstra belastning både for barnet, søsken og foreldrene. Konfliktnivået blir ofte høyt, det krever store ressurser fra foreldrene å få gjennomført leksene og det tar ofte mye lenger tid.
  • Barn med høyt fravær grunnet sykdom/funksjonsnedsettelse eller skolevegring:
    Barn som allerede har mye fravær, får ingen gevinst i å ha lekser på noe de ikke har fått opplæring fra skolen på. Siden hjemmeundervisning ikke er noe norske skoler er rustet for, og det pr. dagsdato handler om den enkelte skolens velvilje, kapasitet og ressurser, så blir lekser en umulig sak å få en gevinst i fra. De samme barna får heller ingen glede av å ha mye hjemmeundervisning der den sosiale kontakten ikke eksisterer med andre elever, og det å da skal ha lekse oppe på det gir ganske tøffe dager. Elever med høyt fravær uavhengig av årsak har som fellestrekk at de ikke makter skoledeltakelse i normal forstand. Disse elevene trenger leksefri og fritak for vurdering med karakter som nærværsfremmende tiltak. For barn som ikke klarer å komme seg til skolen pga. skolevegring får dobbelt med press gjennom at de også skal mestre lekse om ettermiddag/kveld.

Vi mener dog at alle barn i Norge hadde hatt det bedre uten lekser. Vi ser ikke gevinsten med lekser, og i mange tilfeller (spesielt i målgruppene vi har formidlet) ødelegger det motivasjon for opplæringen i det store hele. Det ødelegger også kanskje det viktigste av alt – barnets mestringsfølelse. Per nå er norske barn prisgitte at de har ressurssterke foreldre som orker å støtte opp under leksene som skal utføres hver dag, at de har foreldre med norsk som morsmål, og ikke er begrenset med tid pga. en funksjonsnedsettelse og/eller sykdom, ei heller har en annen grunn til at opplæring er tøft.

Hvis leksefri skole er noe Kunnskapsdepartementet er imot og ikke kommer innfri i lovverket, så er det viktig for oss og anbefale på det sterkeste at leksene kraftig reduseres og tilpasses den enkelte elev. Dersom departementet ikke går inn for å innføre leksefri skole, så ber Løvemammaene om at det innføres føringer som er styrende og veiledende når det gjelder lekser i skole. På lik linje som at barn har rett til tilpasset opplæring, så må det på plass en tilpasning overfor barn med lekser. Løvemammaene ser for seg at dette relativt enkelt kan gjøres i samarbeid rundt det enkelte barn, hvor både barnet, omsorgsperson og lærer sammen legger en plan for lekser. Tilpasningen skal skje ut fra en vurdering hos det enkelte barn sitt motivasjon, forhold hos barnet og forhold rundt barnet.

Utsatt skolestart og 11. skoleår

Vi har stilt oss bak høringssvaret fra Prematurforeningen vedrørende utsatt skolestart.
Vi ønsker også å bringe opp ytterligere en viktig målgruppe der utsatt skolestart kan være svært viktig. Dette gjelder barn som skal dø og som hører til under begrepet barnepalliasjon. Noen barn skal bare bli 5-7 år, noen kan bli eldre, mens mange dør før fylte 10 år. Mange barn i palliasjon har store og sammensatte medisinske behov, og mange mister ferdigheter og funksjoner etterhvert som sykdom skrider frem.

For denne barnegruppen mener vi at det er særdeles viktig å kunne ta raske og skjønnsmessige vurderinger ut fra foreldres ønsker og meninger rundt å bli skolestarter. Noen barn hadde hatt bedre utbytte av å være igjen i barnehagen et ekstra år – som kanskje er det siste året barnet er i livet, der den har sitt kjente personell, venner og trygge omgivelser. Disse barna er så syke at de uansett ville startet skolen med store fritak fra opplæringen og/eller store avvik fra kompetansemål. Det fremkommer derfor som mest hensiktsmessig å la barnet få utsatt skolestart.

Faren vi ser i å tvinge inn barn, som med stor sannsynlighet snart skal dø, inn i skolen når sykdommen er langt fremskreden, er at foreldre må holde barnet sitt hjemme fra skolen, og at hverken barnet eller foreldre får en god og variert hverdag. Barn med store fritak fra opplæringen vil også være hjemme store deler av skolehverdagen, hvilket innebærer at foreldrene uansett blir sittende med å utføre omsorgsansvaret 24/7. Det er derfor mer hensiktsmessig at barnet heller har opphold i barnehagen.

For gruppen palliativ ungdom er det likelydende viktig å kunne få et 11. skoleår, i stedet for å gå over til videregående skole. Palliativ ungdom med langt fremskreden sykdom, må bytte ut store deler av et tjenesteapparat (skole, PPT osv.) ved overgang til fylkeskommunalt skolesystem i videregående skole. Det betyr at mange nye instanser skal gjøre seg kjent med en døende ungdom, som vil fremstå som en enorm tilleggsbelastning for ungdommen og foreldrene. Opplæringsloven påpeker at eleven skal ha rett til medvirkning (jf. § 5 A-2), og det bør i disse tilfellene tillegges svært stor vekt på om eleven (eller foresatte som uttrykker seg på vegne av ungdom som ikke kan uttrykke seg) ønsker et 11. skoleår i grunnskolen.

Løvemammaene forventer og ser frem til en rausere og mer inkluderende Opplæringslov, som tar steget ut av oldtiden og inn i fremtiden. Det er på tide å tenke nytt.

Du kan også lese høringssvaret her.

Rull til toppen