Parforhold

Først av alt, til dere som er helt ferske løveforeldre:
Ikke gå fra hverandre det første året eller to!

Det er blytungt, og dere kommer til å bli testet til deres yttergrenser! Dere kommer til å stå i kamper ingen skulle måtte kjempe. Dere kommer til å måtte bearbeide sjokk, traumer og ulike varianter av sorg, og kanskje må dere også følge opp søsken i krise. Dere vil ha vondt kroppen – og i sjelen. Dere vil kjenne på ønsket om å rømme fra alt, og drømme om en øde sydhavsøy uten bekymringer på daglig basis i perioder. Dere vil møte motstand og måtte gjenta dere til det kjedsommelige. Dere kommer til å være så slitne at et aldri så lite kvekk fra partneren deres gir dere lyst til å deise stekepanna i hodet på hverandre.

Dette er ikke nødvendigvis tiden for store livsforandrende avgjørelser i parforholdet. Ingen er sin beste versjon, beste partner, beste elsker eller beste venn i perioder som dette. Derfor er det lurt å ha is i magen. Mange vil og kommer til å komme over kneika – sammen. Gi det tid.
(gjelder selvfølgelig ikke forhold med vold eller andre alvorlige tillitsbrudd)

Tips i den travle hverdagen:

Spør partneren din hvordan dagen har vært, lytt og responder til svaret du får
Gi hverandre en klem, et kyss eller et klaps på rumpa når dere er nær eller går forbi hverandre. Å berøre hverandre er viktig.
Smil til hverandre når blikkene deres møtes.
Gi hverandre komplimenter (trenger ikke være om utseende).
Skryt av partneren din overfor andre, både når partneren din er tilstede og ikke. Fremsnakk hverandre rett og slett!
Når partneren din er ekstra sliten, ta den oppvasken, den bleia, den sutrete ungen, eller gi de medisinene. Det betyr så mye!
Dersom partneren din sovner på sofaen i løpet av dagen, må du virkelig vekke hen? Eller klarer du deg kanskje en halvtime til? Om du er den heldige som fikk en time på sofaen, husk å takke!
Mimre om gode stunder dere har hatt, gjerne morsomme hendelser også!

Tenk over dette:

En klassisk filleting, men ikke ukjent problemstilling i mange hjem – uavhengig av om man har friske eller syke barn – er at partnerens sokker ligger på gulvet (og ikke i skittentøyskurven), eller at partner har brukt noe uten å legge det tilbake der det hører hjemme. Hva gjør du? Du blir mest sannsynlig irritert.

Hvor mange ganger må du si ifra? Hvor vanskelig er det å rydde etter seg?

Det blir irritabel og sur stemning. Dere bruker mye energi på dette. Gjerne resulterer det i at annet grums kommer til overflaten også.

Så la oss snu på det.

Hva om du bare tar de sokkene eller den tingen, og legger det på plass? Du skal gjerne til badet eller forbi der tingen hører hjemme uansett? Med det sparer du energi på ikke å irritere deg, og du unngår surnet stemning. Ikke minst – du har garantert noen mindre gode egenskaper eller uvaner du også, som partneren din kanskje ikke tar opp med deg. Ingen dør av sokker på gulvet, litt sminkerester i vasken eller en tom brusboks på stuebordet. Det som dør – sakte, men sikkert – av mas og sure miner er godfølelsen i parforholdet. Det er ikke verdt det. Pick your fights!

Hva med heller å:

Se alt det gode partneren din gjør? Det veier ofte opp for de sokkene eller den brusboksen.
Tenke over alle de gode egenskapene som gjorde at du valgte nettopp hen?
Ta inn over deg at du også har dine “feil”, og kanskje jobbe med dem før du krever at andre skal jobbe med sine.
Senke kravene?
Bli bevisst på hvordan du formulerer deg. Kan det være at du kan spørre partneren din fint og med et smil, i stedet for å kommandere eller glefse?
Tenke over hva som er viktig for deg med en partner? Er det sokkeplukkingsegenskaper eller grunnleggende menneskelige verdier? Panteegenskaper eller måten hen får deg til å smile og le på? Vaskeegenskaper eller alle mindre og større tiltak som gjøres for å få AS familien til å gå rundt? Hva får du ut av å være irritert eller sur over småplukk? Og hvis det i det store og hele egentlig ikke er så viktig, kan du droppe det da?

Å være kjærester

Selv om dere er slitne og lei, så er det så viktig å være intime med hverandre. Dere må være mer enn bare romkamerater – dere må være kjærester også!

Det er sunt og godt å være intime, det utløser viktige hormoner og følelser, det gir nærhet og påfyll av kjærlighet, og minsker følelsen av å være to vrengte bukselommer hver gang dere kryper til sengs.

Faktisk er fysisk berøring en grunnleggende del av menneskelig interaksjon! Vi trenger det for å føle oss elsket og nær andre. Berøringens viktigste oppgave er å skape trygghet, tilhørighet, fred og ro, senke stress i kroppen, gi lindring, støtte forskjellige livsprosesser både fysisk og psykisk. Så ta på hverandre, vær nære hverandre, ligg i armkroken eller fanget, hold hender, og ha sex!

Avlastning

Ser man alt dette i sammenheng, så faller det naturlig å råde foreldre til å søke avlastning så tidlig som mulig. Ikke vent! Avlastning er ikke noe man søker når man står på kanten av stupet og livet rakner – da kan det være for sent. Søk i god tid. Da kan man begynne i det små og øke etter hvert. Avlastning skal nemlig både forebygge, redusere belastningen og vedlikeholde. Les mer om avlastning her.

Vær gode med hverandre

Unn hverandre søvn
Vær hverandres støttespillere!
Du må spille partneren din god for å være god selv.
Unn hverandre egentid og kjekke opplevelser (Det er så mye hyggeligere å gå ut døra med “kos deg i kveld kjære, det fortjener du!”)
Aksepter at dere reagerer forskjellig på sykdom, traumer og sorg
Senk forventningene – livet er for kort!
Har ungene fått mat og medisiner, regningene er betalt, huset er varmt, alle har ei seng å sove i og taket er tett? Da er mye på stell og du bør klappe seg selv på skuldra, og ta et pust i bakken.
Pay it forward
Er du raus, omtenksom og forståelsesfull, vil du mest sannsynlig bli møtt på samme måte tilbake. Hvis du gir det lille ekstra, vil partneren din mest sannsynlig gi det lille ekstra til deg også.
Unn hverandre å ha det godt
Husk “de små tingene”: En klem, et kompliment, tenne lys, hverdagsflørtingen, favorittsjokoladen, kaffe på senga en morgen, kyss, opplevelser sammen, overraske med barnevakt og filmkveld eller en tur på restaurant (alt ettersom hvilke preferanser man har), massasje, tappe opp et bad for partneren osv.

Forventninger

Grunnmuren i et hvert forhold er god kommunikasjon.

Vi er alle mennesker med forventninger. Vi har forventninger til alt her i livet! Riktig nok i ulik grad, men i bunn ligger alltid en forventning om hvordan det vil være, hva som skal skje, når, hvem, resultat osv. Dette gjelder også i parforhold.

I forhold har vi forventninger til partneren vår, men mange er nok ikke flinke nok til å kommunisere dem. I stedet antar vi ofte at partner er tankeleser og blir sure når de ikke skjønner hva vi forventer. Og selv om vi egentlig vet at partner ikke er tankeleser, så gjentar vi denne oppførselen igjen og igjen likevel.

Et eksempel er forhold der en partner er hjemme med barn (f.eks. på pleiepenger) og den andre er i ordinær jobb. Begge parter har sine forventninger til hva som skal skje når den ene partneren kommer hjem fra jobb. Partneren som har vært hjemme med barn hele dagen vil gjerne kaste ungen i armene på den andre med gang hen kommer inn dørene hjemme. Mens den som kommer hjem gjerne vil ta seg en dusj eller en fem minutters beinstrekk. Dersom dette ikke er snakket om på noe tidspunkt, så er det klart det blir full krasj. Det blir et irritasjonsmoment for begge parter og skaper grobunn for vonde følelser/tanker og konflikter.

Nøkkelen til et godt forhold er god kommunikasjon. Derfor må man snakke sammen og avklare forventninger man har til hverandre!

Hvordan snakke om forventninger?

For å snakke om forventninger på en god måte, anbefales det å sette av en kveld til dette. Lag gjerne en helaften ut av det om mulig, og legg vekk mobiltelefonene. Legg til rette for et godt “samtalemiljø”. Kanskje lage litt god mat sammen og gjøre en helaften ut av det?

På forhånd bør dere bli enige om å være åpne for hverandres svar og at dere skal ha en positiv innstilling overfor hverandre. Målet med samtalen er å forstå hverandre bedre, ikke kritisere eller dømme.

Spørsmål dere kan stille hverandre om forventninger:

Hva forventer du av meg som din kjæreste?
Hva forventer du av meg som mamma/pappa til våre barn?
Hva forventer du av meg i huset, sånn det rent praktiske?
Hva forventer du av meg når du/jeg kommer hjem fra jobb?
Hva forventer du av meg når ungene er syke (ev. innlagt)?
Hva forventer du av meg når vi skal holde arrangement (f.eks. bursdager)?
Hva forventer du av meg når vi skal reise/har ferie?
Hva forventer du når jeg/vi skal på/kommer hjem fra fest?
Hva forventer du når vi har barnefri/avlastning?
Hva forventer du av meg når du er ekstra sliten eller syk?

Andre spørsmål i samme gate:

Hvor ofte ønsker/mener du at vi skal ha sex?
Er det noe du har drømt om at vi skal prøve eller gjøre, men som du ikke har turt å si fordi du er usikker/redd på reaksjonen min?
Hvor er vi om 5 år, 10 år, 20 år?
Hvor mye egentid synes du at vi skal ha?
Og hvor mye tid kan vi bruke på hobbyer, trening osv.?
Hvor mye penger kan/bør vi bruke på alt fra mat, klær, egenpleie, hobby, sosiale sammenhenger, aktiviteter, sløsing osv.?

Å få barn er krevende i seg selv. Å få et barn med sykdom/funksjonsvariasjon er ekstra krevende.

Som mennesker reagerer vi ulikt på kriser og vonde nyheter. Det handler om alt fra hvordan vi er som personer, hva vi har opplevd før, og hvor forberedt vi er på den informasjonen som kommer. For noen er diagnose en nærmest lettelse som setter ord på en mistanke man selv har hatt lenge. For andre er det et slag i fjeset man ikke så komme. Umiddelbar tomhetsfølelse, sinne, følelse av urettferdighet, selvanklagelse (hva har jeg gjort som medførte dette?), tristhet, håpløshet og forvirring, er alle vanlige og forventede følelser, som sammen egentlig handler om at situasjonen man står i er overveldende.

En god måte å jobbe seg ut av overveldende følelser, er å arbeidet mot en følelse av kontroll. Noen får bedre kontroll av å lese seg opp om diagnosen (bare være kritisk til hvilke sider du stoler på ved googling), andre trenger å snakke med legen, med andre som har barn med lignende diagnoser, eller noen de kjenner som også har barn med vansker. Som par kan man være veldig ulike i hvor overveldende situasjonen føles, og i hva det er som gir en selv større opplevelse av kontroll og ro. Prøv å sette ord på ulikhetene dere i mellom, og hva dere kan gjøre for å forstå hverandres reaksjoner.

Å få vite at ens barn er sykt eller har en funksjonsvariasjon innebærer å klare omstille seg fra det som man trodde var, til det som skal komme til å bli. Det handler om å beslutte seg for å likevel være den forelderen man ønsker å være, selv om ting er nødt til å bli eller gjøres litt eller veldig mye annerledes.

Håp er en reise. Først håper vi at vi kan få barn, så håper vi alltid at barnet er friskt. Dersom barnet viser seg å være syk, håper vi at det ikke skal være alvorlig. Dersom det er alvorlig, håper vi at det skal finnes hjelp og behandling. Dersom det viser seg at det ikke finnes behandling som virker, og barnet kommer til å dø, så flytter håpet seg mot at barnet kan få dø på en så rolig å god måte som mulig. Vi kan si at håp er flytende, det endrer seg, og selv om livet ikke blir slik vi hadde tenkt, så kan vi likvel få oppleve at det kan bli et ganske godt liv. Og uansett så ville vi ikke vært våre barn for uten.

Parforhold med barn i palliasjon og etter barnets død

I et parforhold kan vi være veldig ulike i forhold til hvordan vi reagerer på den livskrisen det er å vite at barnet har en diagnose som gir forventet forkortet levetid. Den samme ulikheten gjelder også i sorgen når barnet dør. Alle er preget av situasjonen og av følelser, men på ulike måter. Noen er mest orienterte mot selve tapet, minner om barnet og det som var i sykdomstid. Det kan også innebære en vanvittig følelse av slitenhet, og selv små forstyrrelser blir krevende. Andre kan rette sin oppmerksomhet mest mot det å fungere i hverdagen, mot gjøremål og aktiviteter som skal gjøres. Begge deler, både å være i tapet og å være opptatt av hverdagen, er samtidige måter å sørge på. Vi trenger faktisk begge i en god sorgprosess, men vi kan være ulike i hvilken av prosessene som opptar oss mest. Det er helt vanlig at et par føler seg i utakt, der en er mer i tapet og den andre mer i hverdagen. Dette er vondt, man kanskje også en hjelp i at begge ikke er helt nede samtidig så mye av gangen. Sammen må man jobbe for å akseptere hverandres ulikheter, og se begge prosesser som en del av det å sørge.

Etter barnets død blir det å få holde på minner blir viktig. Å markere på måter som en velger selv, er en god måte å minnes på. Hvordan familier velger å minnes barnet som døde, kan være forskjellig. Noen har alltid et bilde fremme, eller tenner lys. Noen ønsker å gå på graven ofte, og pynte graven med blomster eller andre hilsener, andre er der mer sjeldent. Mange finner sine egne måter å markere merkedager som bursdagen og dødsdagen til barnet. Gjør det som kjennes godt for dere.

Det er viktig å vite at sorgen endrer form og intensitet. Selv om sorg tar tid, vil det mest smertefulle gå over, og en vil føle glede igjen. Sorgen kommer om og om igjen, med tanker som fyller oppmerksomheten. For å lukke eller løfte seg selv ut av vanskelig følelser, bruk gjerne betydningsfulle distraksjoner som gir dere en flik av glede eller bare bidrar øke aktivitetsnivået noe. Hva en liker å gjøre, varierer. Noen har egne hobbyer eller aktiviteter de kan gjøre, andre har disse felles. Det kan også være å bare gjøre en hverdagslig aktivitet som å sette på en vask eller lage seg en kaffe. Å føle at man er ”i gang” og virker igjen bit for bit, er å gå veien gjennom sorgen sammen.

Under finner dere spørsmål om alt mellom himmel og jord som også kan være spennende å stille hverandre når stemningen er god og tiden strekker til.

20 spørsmål par bør stille hverandre i løpet av forholdet:

(Basert på “Twenty questions to fall back in love”)

Om du satt fast i jungelen med kun én person (ikke meg), hvem skulle det vært og hvorfor?
Under hvilken historisk periode ville du levd? Hvorfor?
Om du hadde én superkraft, hva ville det vært?
Hvordan ser en perfekt dag ut for deg?
Hvis du kunne stille ett eneste spørsmål til dine foreldre eller besteforeldre, hvem ville du valgt og hva ville du spurt om?
Hva er du mest takknemlig for i livet, foruten ekteskapet og ev. barna dine?
Hva er din største styrke og din største svakhet?
Hvilke ambisjoner har du ikke oppnådd?
Fortell livshistorien din fra barndommen til og med i dag på 5 minutter (selv om dere kjenner hverandre, vet du kanskje ikke alt om partneren din)
Hva er ditt verste minne fra barndommen? Har det satt spor som du fortsatt merker?
Har du en følelse av hvordan du en dag kommer til å dø?
Hva gir livet ditt mening?
Hvilke egenskaper hadde jeg som du falt for?
Hvilket øyeblikk under vårt første møte/date, eller bryllupet vårt, husker du spesielt godt? Hvorfor?
Hvilke 3 egenskaper har vi til felles? Har disse endret seg etter hvert som årene har gått?
Når har du følt deg liten og tilsidesatt? Gi meg et eksempel som ikke involverer meg, og et som involverer meg.
Hva i vårt forhold er for alvorlig til å spøke med?
Fullfør setningen: “Jeg skulle ønske jeg hadde noen å dele _____________ med.” (Det er sunt å ha ulike interesser og svaret trenger ikke å involvere partner).
Om du fikk forandre på noe i min atferd, hva skulle det vært?
Hvilket spørsmål var vanskeligst å svare på og hvorfor?