Høringsinnspill til en rausere pleiepengeordning

Løvemammaene har levert inn skriftlig høringsinnspill til representantforslag om en rausere pleiepengeordning.

SV har fremmet følgende forslag:

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke inntektsgrensen for personer som mottar pleiepenger, før pleiepenger avkortes, til å tilsvare den til enhver tid gjeldende inntektsgrensen for uføre, som i dag er 0,4 G. Inntektsgrensen gjelder for hvert kalenderår og justeres ut fra endringer i folketrygdens grunnbeløp.

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre loven slik at alle som mottar pleiepenger i tilfeller hvor barnet dør, får beholde pleiepengene i opptil tre måneder uavhengig av hvor lenge vedkommende har mottatt pleiepenger, i stedet for at enkelte kun får beholde pleiepenger i opptil 30 stønadsdager som i dag.

Under kan du lese innspillet i sin helhet.

Høringsinnspill til representantforslag om en rausere pleiepengeordning

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig organisasjon som jobber med å opplyse om og forbedre rettighetene til barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjon. Vi brenner forstøtte, frihet og likestilling til hele familien. Organisasjonen er voksende og har 7869 medlemmer per 31.01.24.

Øke inntektsgrense for personer som mottar pleiepenger

At det innføres en inntektsgrense i pleiepengeordningen tilsvarende inntektsgrensen for uføretrygd på 0.4 G (per 2024: 47 448 kr) er en rimelig og riktig endring for å bedre livene til familier med alvorlig syke barn og unge.

Pleiepenger skiller seg betydelig fra alle andre trygdeordninger. Den største forskjellen er at omsorgspersoner som mottar pleiepenger ikke er arbeidsuføre. Samtidig er et av vilkårene for rett til pleiepenger at man utfører kontinuerlig tilsyn og pleie. Pleiepengeordningen er den eneste trygdeordningen som krever at man jobber fulle arbeidsdager (eller nattevakter) for trygden man mottar. Denne jobben utføres uten pauser, uten kvelds- og nattillegg, uten overtidsbetaling, uten ferie, med dårligere pensjon og uten yrkesskadeforsikring, og det er heller ingen fra Arbeidstilsynet som banker på døra vår når vi har jobbet 267 dager i strekk. Således kan heller ikke pleiepengeordningen sammenlignes med andre trygdeordninger, som innebærer at man selv er arbeidsufør eller som ikke stiller de samme kravene til kontinuerlig tilsyn eller utføring av særlig tyngende arbeid.

Ved å øke inntektsgrensen kan foreldre som mottar pleiepenger gjøre noe i tillegg til å være «forelder til et sykt barn», om de kan og orker det. Å opprettholde kontakten med lokalsamfunnet, bidra når mulig, oppleve deltakelse og samhold med andre når du midlertidig har “mistet” alle kollegaer i din ordinære jobb, vil være av stor betydning for mange av disse foreldrene. Det må være mulig å ta et verv i en interesseorganisasjon eller i lokalpolitikken, engasjere seg i livssynssamfunn og frivillighet, eller bistå som fotballtrener for laget til det syke barnets søsken, selv om man har et barn som gjør det vanskelig eller umulig å stå i ordinært arbeid. Slik regelverket er nå, kan man ikke en gang motta honorar for et foredrag eller selge produkter man har stikket hjemme i sofaen om kveldene på, uten at det skal rapporteres som inntekt. Hadde man ikke hatt et sykt barn som krever kontinuerlig tilsyn og pleie, så ville man kunne opprettholdt og deltatt i honorerte aktiviteter og verv på fritiden sin – i tillegg i arbeid – uten å bli trukket i lønn for det av arbeidsgiver. Stortinget må bidra til å forhindre total isolasjon og muliggjøre noe samfunnsdeltakelse og –engasjement for de omsorgspersonene som har mulighet til dette.

Det er dessuten fordelaktig for mange av disse familiene å kunne motta en liten ekstra inntekt. Selv om vi absolutt har gode velferdsordninger i Norge, så er det dyrt å ha syke barn. Eksempelvis har mange kostnader i forbindelse med forsikring av NAV-bil, som man ellers aldri ville hatt behov for, og derfor også høyere utgifter til drivstoff pga. at man ikke kan ta kollektivtransport og/eller må ha to biler. Det er også snakk om høyere strømutgifter pga. apparater og hjelpemidler, ha med seg ledsager, og høyere utgifter til leie/lån fordi mange har behov for større plass og tilrettelagt bolig (trappefritt, takheis, store hjelpemidler, assistenter, medisinsk utstyr, forbruksmateriell osv.). Mange omsorgspersoner som mottar pleiepenger kan heller ikke ta opp lån, eller velge delbetalingsløsninger. Årsaken er at banker og lånetilbydere klassifiserer pleiepenger som sykepenger – en utrygg inntekt. I tillegg er det flere pleiepengemottakere som står på stedet hvil i flere år når det gjelder lønnsvekst, enten fordi de har mistet jobben i pleiepengeperioden eller ikke har mulighet til å tre tilbake i arbeid for å få ny inntektsberegning. Totalt sett setter dette noen familier i en vanskelig situasjon, der de på toppen av å miste kontakten med arbeidslivet også mister kontakten med lokalsamfunnet eller annet samfunnsnyttig engasjement, og stadig blir hengende bakpå hva gjelder lønns- og prisvekst, og på ingen måte får mulighet til å få inn litt ekstra inntekt.

Pleiepenger etter barns død.

Å miste et barn er en av de sterkeste påkjenningene et menneske kan oppleve. Sorgen etter barnet har også alvorlige helsemessige konsekvenser for foreldrene som sørger. Likevel har vi et regelverk som diskriminer mellom foreldre som mister sitt barn etter sykdom.

Nåværende regelverk for pleiepenger:

«Som hovedregel kan du få pleiepenger i opptil 30 dager (6 uker) hvis barnet dør mens du mottar pleiepenger. Når du har mottatt 100 prosent pleiepenger i minst tre år, kan du få pleiepenger i opptil tre måneder etter barnets død (12 uker). Det er en forutsetning at du har hatt 100 prosent pleiepenger sammenhengende i de tre årene. Sammenhengende betyr at det ikke har vært opphold mellom ulike perioder. Hvis du har hatt én eller flere perioder med graderte pleiepenger i løpet av de tre årene, kan du få pleiepenger i opptil 30 dager (6 uker). Har du for eksempel hatt 50 prosent pleiepenger i minst tre år eller mer, får du pleiepenger i 30 dager etter dødsfallet.»

Nåværende regelverk tegner en kunstig skillelinje i rettigheter mellom det å miste barn etter tre hele år på 100 prosent pleiepenger, og det å ha hatt en eller flere perioder med gradering av pleiepenger, eller deling av 100 prosent pleiepenger mellom foreldrene. Det er også en kunstig skillelinje mellom foreldre som mister sitt barn etter tre hele år på pleiepenger, og foreldre som har kortere tid på pleiepenger, altså under tre år.

Argumentet vi ofte ser blir brukt når det kommer til dette skillet på tre år, er at de som har vært utenfor arbeidslivet i mer enn tre år vil trenge mer tid på å omstille seg og komme tilbake i arbeid etter barnets død, kontra de som har arbeidet noe i perioden med pleiepenger, altså hatt graderte pleiepenger. Dette blir, slik vi ser det, helt feil. For det å ha hatt graderte pleiepenger i en periode betyr ikke at man har jobbet som normalt og har jevnlig kontakt med arbeidsplassen, gradering av pleiepengene får man også dersom man har jobbet kun to timer en måned.

Å komme innom på jobb og gjøre små arbeidsoppgaver i perioder man makter og har mulighet, kan være positivt for foreldre som står i krevende situasjoner med alvorlig syke barn. Disse få timene man da har jobbet, fører videre til graderte pleiepenger, og halvering av perioden med pleiepenger i etterkant av barnets død. Dette gjør ikke nødvendigvis veien tilbake i arbeid enklere, da det ikke blir lettere å omstille seg etter barnets død fordi man har jobbet noen timer eller dager løpet av en treårs periode. Regelverket fører heller til at disse foreldrene lar være å jobbe de få timene de kunne jobbet, fordi dette vil medføre en halvering av perioden man mottar i etterkant, noe de fleste vil vurdere som ikke verdt det. Dette er negativt både for samfunnet, men også for foreldrenes psykiske helse.

I praksis skiller regelverket mellom foreldre som kan stå i svært langvarige og ustabile sykdomssituasjoner, der det eksisterer noen mer stabile perioder hvor foreldre kan makte og ønske å delta noe i arbeidslivet. Det skilles også mellom foreldre som kan ha hatt funksjonsfriske barn som får akutt sykdom med få måneders forløp, eller barn med sammensatte problemstillinger der foreldre ikke har hatt behov for 100 prosent pleiepenger, men som går inn og ut av mer akutte og kortvarige progredierende tilstander der barnet til slutt dør. En slik rask forverring av barnets tilstand vil på alle måter være drastisk for en familie, og det er uforståelig at de kun skal kunne ha 6 uker (30 dagers) pleiepenger i etterkant av barnets død.

I skriftlig spørsmål angående regelverket rundt pleiepenger og tiden etter dødsfall stilt til tidligere arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen, viser hun i siste avsnitt til at foreldre som mister sitt barn kan få sykemelding i et år etter pleiepengenes utløp, dersom de ikke er i stand til å returnere til arbeidslivet. Dette står i kontrast til anbefalingene i sykemelderveilederen hvor det oppfordres til å unngå sykemelding dersom det er forsvarlig, hvor full og langvarig sykemelding frarådes, og det oppfordres til tilrettelegging av arbeid framfor sykemelding.

I et sykemeldingsløp skal den sykemeldte jevnlig møte til samtale med fastlege, det skal forsøkes tilrettelegges slik at den som er sykemeldt kan komme tilbake til arbeidet delvis eller med andre arbeidsoppgaver. Det er ikke et slikt løp den som sørger trenger. Den sørgende trenger ro og bistand til å bearbeide sorgen. Det er også slik at dersom foreldre skal gå over på sykemelding, så må de bestille time og møte hos fastlegen, og være sikker på at arbeidsgiver sender inn ny inntektsmelding til NAV. Det siste man trenger midt i livets største krise er flere skjema og mer byråkrati. En automatikk i at pleiepengene løper noen uker eller måneder til, til foreldrene har kommet seg gjennom prosessen etter dødsfall, begravelse og mer til, og eventuelt er klare for å gå tilbake i arbeid, vil være en bekymring mindre og besparende for dem det gjelder.

Et annet argument brukt av Mjøs Persen er at foreldre som mister barna sine brått, som i en ulykke, ikke omfattes av pleiepengeordningen og vil derfor ikke motta en periode med pleiepenger i ettertid. Vi mener at disse foreldrene må inkluderes når vi snakker om sorgmelding.

Forholdet mellom pleiepenger og sorgmelding

Fra dagens nyere og oppdaterte forskning som arbeid bygges på innenfor sorgstøttefeltet, vet vi at foreldre som mister barn har økt risiko for egen dødelighet, som for mødre vedvarer hele deres levetid, mens for fedre avtar etter noe tid. Sørgende er mer utsatt for fysiske helseproblemer, særlig nylig etter tap. Men sorg i seg selv regnes ikke som en sykemeldingsgrunn og gir ikke rett til sykepenger.

Sorg er ingen sykdom, men sorgreaksjonene kan gjøre deg arbeidsufør for en periode. Det trengs en ordning som anerkjenner sorgen, det er her sorgmeldingen kommer inn:

Sorgmelding vil kunne ramme inn det som dagens sykemelding utfyller for foreldre som mister sitt barn.
Sorgmelding vil kunne gis til foreldre som mister barnet sitt brått og uventet, og for foreldre som har mottatt pleiepenger.
Sorgmelding må fungere som pleiepengeordningen gjør i dag, med 100 prosent inntektserstatning.
Sorgmelding må kunne gis i tre måneder som ordinær ytelse, og må også ha mulighet for forlengelse på tre måneder for foreldre som etter vurdering har behov for videre sorgpermisjon, og der sorgreaksjonene er det dominerende for foreldrenes grad av arbeidsuførhet.

Vi vil dog påpeke at sorgmelding uansett ikke erstatter behovet for pleiepenger i en overgangsfase etter barnets død. Med mindre det offentlige klarer å lage en sorgmeldingsordning blottet for byråkratiske prosesser, som samhandler på tvers av helsetjenesten og NAV og bærer preg av høy grad av automatiserte løsninger, og som sparer foreldre for oppmøte, merarbeid og skjemavelde, så vil behovet for pleiepenger i en overgang være helt nødvendig. Både erfarings- og kunnskapsmessig må vi bare påpeke at vår tiltro til at en slik løsning kommer på plass i nær fremtid, er svært liten. Det er bare å se til nyligste flopp fra politisk hold: barnekoordinatorordningen.

I årevis har stortingsrepresentanter fra både høyre- og venstresiden argumentert for at “tidligere var ikke ordningen for pleiepenger etter barns død god nok, nå er den styrket”, som om det forsvarer sorgdiskrimineringen i dagens pleiepengeordning. Hva som var tilfellet for sju år siden (i den gamle pleiepengeordningen før 2017), er irrelevant og hjelper på ingen måte foreldre som mister sine barn i dag. Dette er en fullstendig meningsløs argumentasjon det bare er å forkaste. Vi kan love stortingsrepresentantene som fortsatt tviholder på denne begrunnelsen, at om det er én ting foreldre som nettopp har mistet sitt barn ikke tenker på, så er det hva som skjedde før 2017.

Det er heller ingen som er uenige i at ordningen med pleiepenger ble styrket i 2019. Problemet er at styrkingen var vilkårlig og at ordningen derfor nå er sorgdiskriminerende, utelukkende basert på en argumentasjon som det ikke er hold i. Det er ingen forskjell i sorgen og tiden etter for foreldre som mister barna sine, enten de har mottatt pleiepenger i 3 måneder eller 3 år. Retten til pleiepenger etter barns død må være lik for alle som har mottatt pleiepenger før barnets dødsfall. Utgiftene i den forbindelse vil, om Stortinget ikke går inn for lik rett til pleiepenger i tre måneder etter barns død, uansett bare falle inn under en annen budsjettpost, eksempelvis sykepenger. Sånn sett sparer ikke staten ei krone på å unnlate å gjøre overgangsordningen likeverdig.

Antallet barn og unge under 18 år som dør årlig er nokså stabilt. Av disse er noen ulykker, noen selvmord, noen krybbedød, noen rusrelatert, noen drap og noen såkalte andre ytre faktorer. Resten er dødsfall i nyfødtperioden, medfødte sykdommer og misdannelser, kreft og progredierende lidelser. Det er altså ikke alle som faller inn under pleiepengeordningen i utgangspunktet. I mangel på nyere tall og fordi tallet på barn under 18 år som dør årlig er nokså stabilt fra år til år, tar vi utgangspunkt i siste tilgjengelig tall fra 2017. Der viser tall fra NAV at det døde 126 barn i 2017 hvor foreldre hadde mottatt pleiepenger i forkant av dødsfallet. Noen av disse kommer seg raskt ut i arbeid igjen, andre ikke. Dere (stortingspolitikere) krangler altså om plussminus hundre foreldre. Som om det velter statsbudsjettet. Det er så flaut at det er vondt. Eller som stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson uttalte til Nettavisen i fjor: “– Selv om du kunne spart litt penger på denne ordningen, hvor jævlig kjipt land skal vi være?”

Er det én sak partiene på Stortinget burde kunne enes om uavhengig av partitilhørighet, så er det denne.

Løvemammaene støtter representantforslaget i sin helhet.

Med vennlig hilsen

Løvemammaene